Vi har tatt med dette forvirrende begrep til tross for at det ikke er nevnt i Bibelen, hvor vi leser at både Jesus og Moses uttrykkelig fremhever: «Herren vår Gud, Herren er èn» (Mark.12:29 og 5.Mos.6:4). Jesus forteller en rekke ganger i evangeliene, at Faderen og Sønnen er to personer, og at Faderen er større enn Sønnen:

• «Men også i deres lov står det skrevet, at to menneskers vitnesbyrd er sant. Jeg er den som vitner, og Faderen som har sendt meg, vitner om meg» (Joh.8:17-18).
• «… jeg går til Faderen, for Faderen er større enn jeg» (Joh.14:28).

I Jesus siste bønn, Johannes kap.17, ber Jesus Faderen om, at den enhet som er mellom Faderen og Sønnen, også skal være mellom Faderen, Sønnen og alle Jesu disipler: «Jeg ber ikke bare for disse, men for alle dem som ved deres ord kommer til tro på meg, at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg – at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg» (v.20-21). Den enhet Jesus her taler om og ber om, er selvfølgelig av åndelig art.

Jesu ord i Joh.14:9: «Den som har sett meg, har sett Faderen», kan synes vanskelig. Gud har i Det gamle testamente åpenbart seg en rekke ganger gjennom engler, og nå i Jesus som den siste store åpenbaring.

Forskjellen mellom Guds vesen og Jesu natur fremgår tydelig av følgende skriftsteder:

 

GUD

«Gud blir ikke fristet av det onde» (Jak.11:3)

«Han som alene har udøelighet» (1.Tim.6:16)

«Gud, han som intet menneske kan se» (1.Tim.6:16)

 

JESUS

«…en som er fristet i alt i likhet med oss» (Heb.4:15)

Jesus var død i tre dager (Matt.12:40 og 16:21).

«Rør ved meg og se … » (Luk.24:39 og Joh.20:27)

«Han som vi betraktet og rørte ved» (1.Joh.1:1).

«For det er èn Gud, og èn mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus», forteller Paulus oss i 1.Tim.2:5-6. Se også 1.Kor.8:6 og Gal.3:20.

Sterke krefter i de kristne menigheter forsøkte i de første 2-3 hundre år å få godkjent tanken om en treenig gud for å gjøre den kristne lære mere fristende for mennesker fra hedenske religioner, og dermed få flere tilhengere. Disse hadde en far-mor-sønn forestilling i sitt gudsbegrep. Tanken skapte stor uro og splid i menighetene. For å bilegge denne, sammenkalte det verdsligsinnede maktmenneske, keiser Konstantin, et kirkemøte i Nikea år 325, hvor et knapt flertall av biskopene stemte for læren og dogmet om at Gud samtidig er både èn og tre!

Den Hellige Ånd ble betraktet som den tredje person – isteden for jomfru Maria – som også var foreslått! Og dette er sannsynligvis bakgrunnen for den katolske kirkes intense dyrkelse og tilbedelse av Maria – ‘Guds mor’!

Formuleringen av dogmet er lang og komplisert. I korthet går det ut på:»Gud er èn og dog tre, tre og dog èn, tre personer i èn substans. Alle like evige, like mektige og like allvitende. Jesus er sann Gud fra evighet til evighet.»

Dette er uforståelig – og det innrømmes. ‘Her kan vi ikke forstå, men bare tro, fordi det hører til guddommens dypeste hemmeligheter!’ Vi behøver ikke inngående bibelkunnskap for å se at dette ikke er riktig. Det Gud måtte ha av hemmeligheter, er åpenbart i Jesus Kristus. (Se Rom.16:25  1.Kor.2:7-8 og Efes.1:9-10).

At denne forskjell mellom Gud og Jesus, Faderen og Sønnen, ikke bare gjelder den tid Jesus vandret på jorden, fremgår klart av 1.Kor.15:22-28: «For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus. Men hver i sin egen avdeling: Kristus er førstegrøden. Deretter skal de som hører Kristus til, bli gjort levende ved hans komme. Deretter kommer enden, når han overgir riket til Gud og Faderen, etter at han har tilintetgjort all makt og all myndighet og velde. For han skal herske som konge til han får lagt alle sine fiender under sine føtter. Den siste fiende som blir tilintetgjort, er døden. For alt har han lagt under hans føtter. Men når han sier at alt er underlagt ham, da er det klart at han som la alt under ham, er unntatt. Men når alt er underlagt ham, da skal også Sønnen selv underlegge seg ham som la alt under ham, for at Gud skal være alt i alle».

Vi ser her, at også i Guds rike – Tusenårsriket – er Jesus underlagt Gud (v.27) og at Jesus, etter å ha fullført sin oppgave i Guds rike, overgir det til Gud og Faderen. (v.24 og 28).

I Hebreerbrevet finner vi denne tekst: «Men om Sønnen sier han: Din trone Gud, står i all evighet [gresk aiona = tidsalder, i dette tilfellet 1000 år] og rettferds stav er ditt rikes kongestav. Du elsket rettferd og hatet urett. Derfor, Gud, [Jesus] har din Gud [Faderen] salvet deg med gledens olje framfor dine medbrødre” (Heb.1:8-9).

Jesus blir her kalt for Gud. At han ikke var likeverdig med Faderen, ser vi fordi Faderen salvet ham. At Jesus blir kalt Gud vil også bli nærmere belyst under stikkordet GUD i forbindelse med hvordan dette ord blir brukt i Bibelen.