Bibelkurs Leksjon 11

Vi leser i 2.Mosebok kap.16 at på veien fra det Røde Hav til Sinai ble det hungersnød og folket klaget mot Moses og Gud. Gud ga dem «brød fra himmelen» som de kalte «manna». I Johannes kap.6;32-35 forteller Jesus oss at manna’en var et forbilde av ham. Hadde israelittene ikke spist manna’en ville de ha død i ørkenen, og så sier Jesus, hvis vi ønsker evig liv må vi «ete» ham (v.51-54). Men hvordan kan vi ete ham? Han forklarer i vers 63: «Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner ikke noe. De ord jeg har talt til dere, er ånd og er liv.» Ønsker vi å leve evindelig da må vi lese og forstå Bibelen og skikke oss etter det.Bible_study_01

Hør hva Gud sa til Israel angående manna’en i 2.Mosebok kap.16: «Da sa Herren til Moses: Se, jeg vil la brød regne ned fra himmelen til dere. Folket skal gå ut og sanke for hver dag det de trenger. Slik vil jeg prøve dem, om de vil følge min lov eller ikke.» (v.4). Og Gud vil prøve oss også. Skal vi vise Gud at vi virkelig søker Ham i og med at vi leser Hans ord regelmessig hver dag?

Det er også interessant å merke at «Israels barn åt manna i førti år, til de kom til bebodd land. De åt manna helt til de kom til grensen av Kana’ans land.» (v.35). Bibelen er, i like måte, vår åndelige mat inntil vi oppnår det som er lovt oss i Guds kommende rike.

Så kom israelittene til Sinai ørken og det som hendte der er meget betydningsfullt. Gud sa til dem gjennom Moses:

«Dere har selv sett hva jeg har gjort med egypterne, og hvordan jeg bar dere på ørnevinger og brakte dere til meg. Dersom dere nå virkelig vil høre min røst og holde min pakt, da skal dere være min eiendom framfor alle folk – for hele jorden er min. Dere skal være et kongerike av prester for meg og et hellig folk.» (2.Mosebok kap.19;4-6).

Her på Sinai ble Israel til Guds rike på jorden. Dette er bekreftet, f.eks. i Salmenes bok 114;1-2: «Da Israel drog ut av Egypt, da Jakobs ætt drog ut fra et folk med fremmed språk, da ble Juda hans helligdom, Israel hans rike

Men et rike består av:

  • En konge – det var Gud selv
  • En lov – det var Moseloven
  • Et folk – det var Israel
  • En regjering – det var Moses, Aron, prestene og stamme overhodene
  • Et land – det var Kana’ans land
  • En hovedstad – det var Jerusalem.

Sinai_03

Og Gud ga Moses loven og han la den fram for folket. (se kap.24;3). Folket ble enig om å akseptere Gud som sin konge. De sa: «Alle de ord Herren har talt, vil vi holde oss etter.» (v.3), og de gjorde en pakt med Gud (v.5-8). Dette er den gamle pakt (eller testamente) og den ble bygget på Moseloven med Israel som Guds rike på jorden.

Men Paulus sier oss at den nye pakt i Kristi blod er eldre enn den «gamle» pakt, fordi den er bygget på løftene som Gud ga til Abraham 430 år før loven ble gitt til Moses. Men den nye pakt kunne ikke tre i kraft før Kristus kom og det var nødvendig for Gud å opprette en midlertidig pakt bygget på en midlertidig lov. Vi kan lese om disse ting i Galaterne kap.3 og i vers 19, 24-25. Paulus sier: «Hva skulle da loven tjene til? Den ble lagt til for overtredelsenes skyld, inntil den ætten kom som løftet gjaldt [Kristus] ….. Slik er loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro. Men nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren.»

At dette gjelder også de 10 bud er mer enn klart når vi leser 2.Korinterne kap.3. Det var særlig de 10 bud som var innhugget i steiner. Det menes ikke at vi kan gjøre hva som helst, men det menes at vi er rettferdiggjort fordi vi tror på Kristus og ikke fordi vi holder en lov. Men troen på Kristus vil gjøre det så at vi gjør gjerninger som er omvendelse verdige, ikke av tvang men frivillig. Alt som vi gjør skal gjøres til Herren og dette gjelder ikke bare den syvende dag men hver dag. Det finnes noen idag som prøver å si at vi skal holde søndag som sabbat istedenfor lørdag, men dette er menneskenes bud og ikke Guds. Mens andre sier at vi skal fremdeles holde lørdag som sabbat til tross for hva Paulus sier i Galaterne kap.4;10-11, Romerne kap.14;5-8 og Kolosserne kap.2;13-17. Med hensyn til Kolosserne kap.2;16 sier noen at den sabbat som det her er henvist til var de spesielle sabbater som ble holdt under de tre årlige høytider (påske, pinse og løvsalenes). Men dette kan ikke være sant fordi Paulus sier ettertrykkelig: «La derfor ingen dømme dere for mat eller drikke eller med hensyn til høytider eller nymånedager eller sabbat! Dette er bare en skygge av det som skulle komme, men selve legemet hører Kristus til.» (v.16-17). La ingen tenker at dette gjør vår tjeneste mindre alvorlig. Det motsatte er tilfelle, nemlig at om vi er i Kristus skal vi følge ham med et hjerte fyllt av kjærlighet («Vi elsker fordi han elsket oss først.» 1.Joh 4;19), og alle våre dager, mandag såvel som lørdag og søndag, skal brukes i Guds tjeneste.

Men den nye pakt har ikke bare med Kristi soningsverk å gjøre selv om det er en viktig del, for Gud har lovet Abraham at han og hans ætt (Kristus) skulle arve Kana’ans land til evig tid og at gjennom disse to ville alle jordens slekter velsignes. Det skulle være klart for alle at evangeliet handler om Guds rike som skal komme på jorden og Jesus som både konge og yppersteprest i dette rike. (se Sakarias kap.6;12-13).

Som sagt, ble Israel til Guds rike på jorden på Sinai og hadde de vært lydige ville Gud ha oppfylt sin hensikt gjennom dem. Så gikk de fremover fra Sinai mot Kana’ans land og kom til Kades. I 4.Mosebok kap.13 leser vi hvordan Moses sendte ut tolv speidere til Kana’ans land og iblant disse var Kaleb og Josva. Disse tolv gikk gjennom landet i 40 dager og kom så tilbake igjen. De ble alle enige om at landet virkelig var godt, men de oppdaget at innbyggere var et sterkt folk som hadde meget store festninger. Det var bare Kaleb og Josva som hadde tro på Gud at Han ville oppfylle sitt løfte og gi dem landet tross alt. De andre 10 speidere rådet folket til ikke å gå videre og folket tok imot dette råd. På grunn av dette sa Gud at de måtte bli i ørkenen i 40 år inntil hele den slekt, unntagen Kaleb og Josva, var død. (4.Mosebok kap.14;28-34).

12_stones_from_JordanI 4. og 5. Mosebøkene leser vi om deres vandringer i ørkenen inntil de endelig kom til elven Jordan. Moses og Aron var død og Josva overtok Moses’ stilling som leder. I Josvas bok leser vi om hvordan de gikk over Jordan, inntok landet og inndelte det mellom de 12 stammer. Så kommer Dommernes bok som er en historie om Israel i løpet av de neste 400 år. Josva selv var den første dommer og blant de andre leser vi om Jefta, Samson, Gideon o.v.s. og til sist Samuel.

Da Samuel var gammel, kom folkene til ham med et spørsmål om de kunne få en konge over seg likesom de andre nasjoner (1.Samuel kap.8;5-6). Vi har sagt at Gud var deres konge og Gud bekrefter dette i vers 7:

«Da sa Herren til Samuel: Lyd folket i alt det de sier til deg! For det er ikke deg de har forkastet, men det er meg de har forkastet, så jeg ikke skal være konge over dem

Dette kan ikke understrekes nok på grunn av det som vi skal lese senere:

ISRAEL VAR GUDS RIKE PÅ JORDEN.

PotterGud ga dem en konge – Saul, og i 1.Samuel kap.15 leser vi at Gud hadde befalt Saul til fullstendig å utrydde amalekittene med alt hva de eide (v.2-3). Gud sier hvorfor dette var nødvendig i v.2, men selv om vi ikke forstår hvorfor, må vi allikevel innrømme at Gud har rett til å gjøre akkurat hva Han vil med sine skapninger og samtidig kan vi bli helt tilfreds med at alt Gud gjør er rettferdig. Hvis vi ikke har denne tillit til Gud vil vi aldri nå frem til sannheten om Ham. Hør hva Paulus sier om disse ting i Romerne kap.9:

«Men hvem er da du, menneske, som tar til gjenmæle mot Gud? Kan vel verket si til ham som formet det: Hvorfor gjorde du meg slik? Eller har ikke pottemakeren makt over leiren, så han av samme deig kan lage et kar til ære og et annet til vanære?» (v.20-21).

Saul og folket gikk ut imot amalekittene men «sparte [kong] Agag og det beste av småfeet og storfeet og gjøfeet og lammene – alt som så godt ut.» (v.9). Samuel kom dem i møte og spurte Saul hvorfor han hadde gjort dette (v.12-14). Saul sa at de ville ofre dem til Herren (v.15). Samuels svar er et svar som alle må gi akt på, altså vi idag:

«Har vel Herren like meget behag i brennoffer og slaktoffer som i lydighet mot Herrens ord? Nei, lydighet er bedre enn offer, lydhørhet er bedre enn fettet av værer. For gjenstridighet er ikke bedre enn trolldoms-synd, og trass er som avgudsdyrkelse. Fordi du har forkastet Herrens ord, har han forkastet deg, så du ikke skal være konge.» (v.22-23).

Vår stilling fremover Gud er derfor ganske enkelt dette. Vi må  lese Bibelen og tro akkurat hva som står der og ikke hva vi tenker skulle stå der. Vi må bli overbevist om at Bibelen er Guds ord og vi må gjøre det som Gud befaler. Kong Saul ville jo tilbede Herren, men han regnet ikke med at Gud virkelig mente hva Han sa. Saul tenkte at så lenge han tilba Gud var alt i orden. Det er faktisk tusenvis av «kristne» mennesker som er i samme stilling. De sier rett ut at Gud ikke vil bry seg om læresetninger, dåpen o.s.v., men hvis de har «kjærlighet» så er alt i orden. Men Jesus sa: «Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje.» (Matthew kap.7;21).

Saul ble forkastet og Gud utvalgte David som Israels neste konge, og gav ham et viktig løfte som vi må betrakte nøyaktig i den neste leksjon.

Leksjon 10Leksjon 12

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s