Paulus sier i Galaterne kap.3;8  at evangeliet ble forkynt til Abraham, og som vi leser i Matteus 4;23 m.m. har evangeliet å gjøre med Guds rike. Vi må derfor gi nøye akt på det som Gud sa til Abraham om vi ønsker å forstå de ting som hører Guds rike til.

Historien om Abraham (som først blir kalt for Abram) begynner i 1.Mosebok kapittel 12 og slutter i kapittel 25, og gjennom disse kapitler kan nøkkelen til Guds hensikt oppdages. La oss lese hva Gud sa til Abraham dengang han bodde i Mesopotamia omringet av avgudsdyrkelse.

«Og Herren sa til Abram: Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det landet som jeg vil vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse. Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne. Og i deg skal alle jordens slekter velsignes.» (kap.12,1-3).

Abraham måtte forlate sin familie og dra til et ukjent land (Hebreerne kap.11;8). Var han lydig da ville Gud gjøre ham til et stort folk (Israel), og velsigne ham og hans etterkommere og føre ham til et bestemt land. Men alt berodde på Abrahams tro og lydighet. Så er det med oss også, som Jesus sa: «Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.» (Johannes kap.8;31-32).

Abraham var lydig og han reiste fra sitt hjem, men allikevel tok han med seg sin far Terah og Lot sin brorsønn. Det ble nødvendig for Abraham å reise 150 mil til Kana’ans land (kap.12;5).

I kapittel 13;5-13 leser vi om hvordan Lot og Abraham måtte skille seg fra hverandre. Abraham var nå alene og Herren talte til ham en gang til og sa:

«Løft nå dine øyne og se ut fra stedet der du står – mot nord, mot syd, mot øst og mot vest! For hele det landet som du ser, til deg vil jeg gi det, og til din ætt for alle tider. Jeg vil la din ætt bli som støvet på jorden. Hvis et menneske er i stand til å telle jordens støv, så skal også din ætt kunne telles. Stå opp og dra gjennom landet så langt og så bredt som det er! For deg vil jeg gi det.» (v.14-17).

Legg merke til hva Gud sa: «Hele det land du ser vil jeg gi seg og din ætt til evig tid«. Og han måtte reise gjennom hele landet. Det er to viktige punkter vi må forstå i forbindelse med dette løfte. For det første, hadde Abraham og Sarai ingen barn, og for det annet, mens de levde fikk han ikke landet i eie. (Se også Apostlenes Gjerninger kap.7;1-5). Alt dette betydde at han ville få en sønn, bli til en nasjon, og få landet som en evig eiendom.

Han fikk en sønn Isak: han ble til en nasjon, nemlig Israel, men han døde uten å få en fotsbredd av landet i eie. Dette betyr at løftet ennå ikke er oppfylt. Men han vil oppstå fra de døde når Kristus kommer igjen og arve Kana’ans land til evig tid. Dette var Abrahams håp – en oppstandelse fra de døde og evig liv i Guds rike på jorden. Guds rike vil begynne i Israels land og etterpå strekke seg ut over hele jorden. Paulus sier derfor at Abraham «fikk det løftet at han skulle være arving til verden.» (Romerne kap.4;13).

Mange år etter dette var Abraham fremdeles uten barn og vi leser i 1.Mosebok kap.15;4-6 at Gud lovte at han skulle få en sønn og bli tallrik. Abraham «trodde på Herren» selv om han og Sarai var begge for gamle. Vi leser at Gud «regnet ham det til rettferdighet». Like etterpå viste Gud ham at før hans ætt (nasjonen Israel) fikk landet i eie ville mange ting skje, blant annet, ville Abraham dø og Israels barn gå ned til Egypten og der bli til træler. Etterpå ville Gud dømme egypterne og bringe israelittene tilbake til Kana’ans land med meget gods (kap.15;13-16).

I 1.Mosebok 17 ga Gud Abraham og hans ætt omskjærelsens pakt (v.8-14). Alt mannkjønn måtte omskjæres og ved dette vise at de hadde ingen rett til å bli Guds barn bare på grunn av sin fødsel. Og det samme prinsipp gjelder for oss idag. Paulus sier i brevet til efeserne at «vi var av naturen vredens barn» (kap.2;3), og Jesus sa vi må bli «født på ny» (Johannes kap.3;3) før vi kan få barnekår.

I 1.Mosebok 18 og 19 leser vi om Sodomas og Gomorras ødeleggelse og om hvordan Lot ble frelst. I kapittel 21, leser vi om Isaks fødsel og hvordan Gud sa til Abraham: «i Isak skal det nevnes deg en ætt.» Men på tross av dette løfte befalte Gud Abraham å ofre Isak til et brennoffer. For en prøve! Men Abraham forstod at Gud hadde lovet å velsignet Isak og han trodde at selv om han drepte Isak, ville Gud oppreise ham fra de døde. (Hebreerne kap.11;17-19). Men i siste øyeblikk forbød Gud Abraham det og talte til ham en gang til:

«Herrens engel ropte så for annen gang til Abraham fra himmelen, og han sa: Jeg sverger ved meg selv, sier Herren: Fordi du gjorde dette, og ikke sparte din sønn, din eneste sønn, så vil jeg storlig velsigne deg og gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden på havets strand. Din ætt skal ta sine fienders porter i eie, og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du adlød mitt ord.» (kap.22;15-18).

Vi leser her om to forskjellige slags folk, d.v.s. Abrahams åndelige ætt, og de som er født israelitter. Jesus og Paulus viser oss forskjellen mellom disse to i Johannes kap.8;37-40 og Romerne kap.2;28-29. La oss ikke ta feil med de fleste som regner med at Gud har ingen hensikt med nasjonen Israel, men la oss heller forstå at Gud har en hensikt med både Abrahams åndelige ætt og hans naturlige ætt. Den første vil nå fram til evig liv, mens den andre vil få en spesiell velsignelse framover alle andre nasjoner idet de vil få Kana’ans land igjen som deres eget land og bli til den ledende nasjonen i verden.

Men vi leser også om en tredje ætt – èn mann og ikke mange – «din ætt skal ta sine fienders porter i eie». Paulus forklarer for oss i Galaterne kap.3;16. Han sier: «Men løftene ble gitt til Abraham og hans ætt. Han sier ikke: Og til dine ætlinger, som om det gjaldt mange. Men som når det gjelder én: Og din ætt. Og dette er Kristus.»

Det å ta hans fienders porter i eie betyr at han ville seire over alle fiende, selv døden. (Se 1.Korinterne kap.15;23-28). Men det er også noe annet: «og i din ætt skal alle jordens folk velsignes». Paulus hjelper oss en gang til. Han sier:

For dere, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus. Og hører dere Kristus til, da er dere Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet. (Galaterne kap.3; 27-29).

Hvilket løfte? «For hele det landet som du ser, til deg vil jeg gi det, og til din ætt for alle tider.» (1.Mosebok kap.13;15). Eller som Jesus sa i Matteus kap.5;5: «Salige er de saktmodige, for de skal arve jorden.»

Både jødene og hedningene (d.v.s. ikke-jøder, som f.eks. oss i Norge) kan bli til Abrahams åndelige ætt ved troen på Guds ord og dåpen til Kristus. De som ikke tar imot innbydelsen er fremdeles jøder (Abrahams naturlige ætt) eller hedninger, og Bibelen lærer oss klart at når hedningenes tid er til ende vil jødene bli rikelig velsignet i og med at deres land vil bli sentrum i Guds rike. Jesus og de hellige vil regjere fra Jerusalem midt iblant jødene. Vi leser at på den dag:

«Mange folkeslag og tallrike hedningefolk skal komme for å søke Herren, hærskarenes Gud, i Jerusalem, og bønnfalle Herren. Så sier Herren, hærskarenes Gud: I de dager skal det skje at ti menn av alle hedningefolkenes tungemål skal gripe fatt i kappefliken til en jødisk mann og si: Vi vil gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere!» (Sakarias kap.8;22.23).

Leksjon 7 – Leksjon 9