Når vi tenker litt over det å ha fri vilje må vi innrømme at det virkelig er en stor gave. For Gud var det akkurat det samme. Han kunne ha gjort oss til maskiner som ikke kunne noe annet enn å adlyde Ham. Men Han ønsket sønner og ikke træler, og lydighet bygget på kjærlighet og ikke på tvang.

Men hvis man skal ha en fri vilje, så skal man virkelig ha den, og når man velger er det nødvendigvis to mulighet. Enten er vi lydige eller ulydige. Så vender vi tilbake til Adam og Eva i 1.Mosebok kap.2. For å sette deres fri vilje i verk måtte de ha noe å velge imellom og Gud ga dem en lov: «Og Gud Herren bød mennesket: Av hvert tre i hagen kan du fritt ete, men treet til kunnskap om godt og ondt, må du ikke ete av …» (v.16-17).

Så enkelt men så betydningsfullt. Dess mere vi tenker på det, jo mere forstår vi dens betydning. Det mentes at de enten trodde Gud eller ikke: enten var de lydige eller ulydige. Det var kort sagt troen på Gud som var det viktigste: en tro som ville utvikle seg i gjerninger. Men det var også troen bygget på kunnskap. Så fra først av ser vi disse tre ting. Kunnskap – troen – gjerninger: i den rekkefølge.

Så sa Gud i vers 7: «… for den dag du eter av det, skal du visselig dø.» På hebraisk betyr dette at på den dag de spiste ville døden begynne sin virkning for så å endelig dø. Men vi skal se at dette er virkelig sant litt senere.

Så kommer vi til slangen i kapittel 3. Det har vært så mye rart talt om slangen at det er best at vi holder oss til det som er skrevet om den. Noen sier, for eksempel, at det var en personlig djevel som stod bakk slangen, men det står ingenting om dette her.

Les vers 1-5

Slangen var et dyr som Gud Herren hadde skapt. Det var listigere enn alle de andre dyr og kunne på en eller annen måte snakke. Og det som slangen sa var akkurat det motsatte av det Gud hadde sagt. «Dere kommer slett ikke til å dø! … den dagen dere eter av det, vil øynene deres åpnes, dere vil bli slik som Gud.» Vi må ikke tenke at de spiste straks etterat slangen hadde sagt dette. Det som hendte gikk gradvis fram. Vi har sagt før at mennesket var «skapt in Guds bilde» og dette betydde at det kunne tenke, snakke m.m. og alle menneskets sanser var iverksatt. I vers 6 leser vi: «Kvinnen så nå at treet var godt å ete av [= kjødets lyst], og at det var en lyst for øynene [øynenes lyst] – et prektig tre, siden det kunne gi forstand [hovmodig skryt]. Så tok hun av frukten og åt. Hun gav også sin mann, som var med henne, og han åt.» (sml. 1.Johannes’ brev 2;16).

Kunnskap – troen – frivilje – lydighet – livet

ELLER

Kunnskap – vantro –  fri vilje – ulydighet – døden

 

Slik var det for Adam og Eva og slik har det vært for hvert enkelt menneske som har levd siden. For eks. les de føgende skriftsteder:

5.Mosebok 30, 19-20   2.Korintierne 6; 14-18  1.Johannes 2;15-16

Men Gud er trofast og alltid holder Han sitt ord. Han hadde sagt: «… for den dag du eter av det, skal du visselig dø.» Før Adam syndet kjente han at han var i live og såvidt han forstod ville han fortsette å leve. Det kunne ikke menes at han plutselig ville dø den samme dag, fordi han levde over 900 år (kap.5;5), men som vi sa før, begynte døden sin virkning den samme dag og hans endelikt var sikker.

Men hva mente Gud da Han sa: «Du skal dø»? Hva er døden. Adam døde ikke den samme dag og han ønsket sikkert å få en forklaring. Og Gud forklarte i 1.Mosebok 3;19: «I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt. Støv er du, og til støv skal du vende tilbake.»

Døden er en slutt på livet, bevissløshet i jordens muld. En straff på grunn av synden.

Den samme utfordring er gitt oss. Enten vi tror hva Gud har sagt eller ikke. Det er opplagt at de fleste tror løgnen: «Dere kommer slett ikke til å dø!» og de har laget alle slags fortellinger om døden, fra udødelige sjeler til helvete og evig pine.

Og disse læresetninger er iblant oss idag. Vi har fri vilje og vi må velge. Enten tror vi Gud eller ikke. Ved å tro på en udødelig sjel og dets følge, gjør vi Gud til en løgner. Har Gud sagt at døden er en straff på grunn av synden, og har Han sagt at «de døde vet ikke noen ting» (Pred.9;5), da er det klart at Han ikke vil akseptere dem som tror det motsatte.

Og til sist har vi Paulus’ ord i Romerbrevet 5;12 som bekrefter alt som her er sagt: «Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden, og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle.»

Men videre Paulus sier i vers18 at «én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker …»

Døden kom inn i verden ved Adams overtredelse og han ble til et dødelig menneske og altså ble hans barn født med samme natur d.v.s. dødelighet. Gjennom våre foreldre er vi alle dødelig mennesker og alle, (unntagen Jesus som vi senere skal lære), synder og fortjener døden som lønn.

Leksjon 1 – Leksjon 3