SYNDEFALLET

I 3.Mos.3:1 leser vi: «Men slangen var listigere enn alle dyr på marken som Gud Herren hadde skapt.» Her står det i en forklarende tekst etter verset: ‘Her taler den onde frister, Satan’, (norsk Bibel 1988). 1978 utgaven påstår: ‘Slangen, her talerør for en ond og fristende makt’, med henvisning til 2.Kor.11:3: Slangen narret Eva med sin list, og dette er det faktiske forhold: Eva ble narret til å følge sine egne lyster i steden for å adlyde Gud. Begge bibelutgaver henviser også til Åp.12:9, som gir en god forklaring: «Den stor drage … den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan [gresk tekst: den som kalles djevel og Satan] han som forfører hele verden.»

For flere detaljer, ser under stikkordene: DJEVELEN og SATAN.

Eva ble fristet og narret av sin egen lyst: «Ingen som blir fristet, må si: Det er Gud som frister meg! … Men enhver som blir fristet, dras og lokkes av sin egen lyst» (Jakob 1:13-14) Og det var nettopp det som skjedde: «Kvinnen så nå at treet var godt å ete av, og at det var en lyst for øynene … (1.Mos.3:6). Dette var «kjødets lyst og øynenes lyst» (1.Joh.2:16).

[Slangens påstand: «dere vil bli slik som Gud» (1.Mos.3:5) blir behandlet under stikkordet: GUDS HENSIKT].

Resultatet av syndefallet var at «jorden skal være forbannet for din skyld» (v.17), og at menneskene skulle vende tilbake til jorden som de var blitt tatt av: «Støv er du, og til støv skal du vende tilbake» (v.19). «Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden, og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle – » (Rom.5:12).

Syndet ble arvet av Adams barn, som han fikk i sin liknelse, etter sitt bilde (1.Mos.5:3). Han kunne ikke lenger videreføre Guds liknelse til sine etterfølgere. Da hans sønn Kain ble forbitret av misunnelse, fikk han advarsel av Herren: «Men har du ikke godt i sinne, da ligger synden på lur ved døren. Den har lyst på deg, men du skal herske over den» (1.Mos.4:7).

Kain beseiret ikke synden og drepte sin bror. Det var ingen slange, satan eller noen annet overnaturlig vesen som forledet Kain, men hans egen misunnelse og ondskap og en følge av Adams fall. Adams etterkommere mistet evnen til å beherske kjødelige impulser i strid med Guds vilje. Og disse onde impulser ble etterhvert stadig verre. Lamek truet med drap for hvert sår og hver skramme han fikk. Den hebraiske betydning av disse ord omfatter ikke bare kjødelige sår, men også refselser og kritikk av ondskap og brutal livsførsel (1.Mos.4;23). Herren så at menneskenes ondskap var stor, med bare ondetanker og hensikter (1.Mos.6:5) og bestemte seg for å utrydde dem alle unntatt den rettferdige Noah og hans famile ved vannflommen (1.Mos.6:7).

Som ettertanke for vår tid kan vi tenke på Jesu ord: «Og som Noahs dager var, slik skal Menneskesønnens komme være» (Matt.24:37).

Tankevekkende i denne forbindelse er også formaningene Paulus gir: «Hele Skriften er innspirert av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet» (2.Tim.3:16). Da Paulus skrev dette, eksisterte ikke Det nye testamente. Skriftene han taler om er Det gamle testamente. Og de første seks kapitler i 1.Mosebok er både alvorlige og viktige til kunnskap og ettertanke.

Adam ble dømt av Herren for sin ulydighet og adgangen til livets tre ble stengt. Som en erkjennelse av dette fikk hans sønnesønn navnet Enos som betyr «dødelig» (1.Mos.4:26). Det står i samme skriftsted: «På den tid begynte de å påkalle Herrens navn.» De erkjente sin egen situasjon. De var støv, men Gud var den allmektige. De gav ham derfor den ære som tilkom ham og den frykt de var skyldige til å vise for ham og hans vilje.

Kain og hans etterkommere «drog bort fra Herrens åsyn» (1.Mos.4:16).

Set og de av hans etterkommere som tilba Herren blir kalt «Guds sønner» (1.Mos.6:2). En vanlig oppfatning er at dette er Guds engler, men dette kan ikke være riktig, fordi «de som aktes verdige til å få del i den kommende verden [merk: ikke himmelen] og i oppstandelsen fra de døde, de hverken tar til ekte eller blir gitt til ekte. For de kan heller ikke dø mer, for de er lik englene. De er Guds barn [sønner og døtre], siden de er oppstandelsens barn» (Luk.20:35-36).

Men også disse Guds sønner fordervet sin vei. De så «at menneskenes døtre var vakre, og de tok seg hustruer, hvem de hadde lyst til» (1.Mos.6:2). At dette  var ikke etter Guds vilje, ser vi av neste vers: «Da sa Herren: Min Ånd skal ikke til evig tid gå i rette med menneskene. I sin villfarelse er de kjød ….»

Hvis vi ser neste vers (v.4) som et eksempel på bibelske parallellisme (som belyser en sak fra to sider for å gi best mulig forståelse) ser vi sammenhengen med det som følger i vers 5-7. I vers 4 leser vi: «Kjempene var på jorden i de dager, og likeså siden, da Guds sønner gikk inn til menneskenes døtre, som fødte dem barn. Dette er de mektige menn i gammel tid, de navngjetne.»

‘Kjempene’ er oversatt fra det hebraiske ord nephilim som kan bety både kjempe, tyrann og mektig mann. Ordet er avledet av naphal som har sammenheng med ‘å falle’ både bokstavelig og billedlig. ‘Kjempene’ og ‘de mektige menn’ i v.4 er da de samme, og v.5 forteller oss at deres ondskap var stor med bare onde tanker og hensikter.

«Kjempene på jorden» blir da frafalne Guds sønner av Sets slekt og deres barn med menneskenes døtre. Disse døtre kan være både av Kains ætt og de av Sets etterkommere som ikke deltok i å påkalle Herren.

Det endelige resultat av syndefallet, Adams og hans etterkommeres ulydighet mot Gud, ble vannflommen.

Reklamer