Tiden etter hjemkomsten fra Babylon var vanskelig. I tillegg til å møte motstand fra nabofolkene, tok mange jøder disse folks døtre til ekte, og ble forledet til å dyrke sine hustruers avguder.

I denne situasjon fikk presten Esra og hans lovkyndige hjelpere stor innflytelse med sitt arbeide for å bevare folkets troskap mot Moseloven. De var dyktige til å utlegge loven, fikk derfor etterhvert stor anseelse og ble rådspurt i alle religiøse anliggender.

I den første tid utgikk disse skriftlærde fra presteskapet, men det ble etterhvert også godtatt at andre velutdannende grupper fikk adgang.  Opplæringen av de skriftlærde startet vanligvis i meget ung alder og fortsatte ved en av de store rabbinerskolene. Når en elev fylte 30 år, kunne han kvalifiseres til å undervise som rabbi i synagogen. På grunn av deres kunnskap i religiøse anliggender ga folket dem anerkjennelse og ærbødighet i offentlig sammenheng.

Jerusalem var hovedsete for skolen, og Paulus fant det formålstjenlig å dra nytte av den kjensgjerning at han var blitt undervist av den høyt aktede lovlæreren Gamaliel (Ap.Gjern-22,3).