SJEL

«Gud Herren formet mennesket av jordens støv og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel» (1.Mos.2:7).

‘Sjel’ er oversatt av det hebraiske ord nefesh og betyr ‘en pustende skapning’, også oversatt til ‘levende skapning’. Da denne levende sjel, Adam, var ulydig mot Guds befaling, fikk han denne dom: «Og til Adam sa han: Fordi du lød din hustrus røst og åt av treet som jeg forbød deg å ete av, skal jorden være forbannet for din skyld. Med møye skal du nære deg av den alle dine levedager. Torner og tistler skal den bære for deg, og du skal ete av markens vekster.I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt. Støv er du, og til støv skal du vende tilbake» (1.Mos 3:17-19).

I 1.Mos.1:24 leser vi: «Og Gud sa: Jorden skal la levende skapninger gå fram … Fe og kryp og jordens ville dyr, hvert etter sitt slag. Og det ble slik.» Ordet ‘skapning’ er oversatt av det samme hebraiske ord som ‘sjel’: nefesh. Og inspirert av Guds Ånd skriver Salomo: «For det går menneskenes barn som det går dyrene, den samme skjebne rammer dem. Den ene dør, og det gjør også den andre. Én livsånde har de alle. Mennesket har ikke noe fortrinn framfor dyret» (Pred 3:19).

Salomo forteller i vers 18 at dette skjer forat Gud kan prøve dem, og at de i seg selv ikke er annet enn dyr. Og v.20: «… De er alle blitt til av støv, og de vender alle tilbake til støvet.»

Gud prøver menneskene, og de som er tilstrekkelig ydmyke til å bli hans sanne disipler, vil erkjenne sannheten av dette. Vi ser her at menneskene har fått sin frie vilje til lydighet mot Gud, mens dyrene på en måte har fått sitt handlingsmønster ‘programert’ på forhånd.

Abraham erkjente dette, ydmyket seg for Gud da han med ærbødighet sa: «Se, jeg har dristet meg til å tale til Herren, enda jeg er støv og aske» (1.Mos.18:27)

Og David bekjenner det samme: «For han vet hvordan vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv» (Sal.103:14).

 

Sjelen dør

Bibelen har er rekke eksempler på at sjelen dør:

  • «Han ga sin vrede fritt løp mot dem. Han sparte ikke deres sjel for døden, men overgav deres liv til pesten» (Sal.78:50)
  • «Se, alle sjeler hører meg til … Den som synder skal dø» (Esek.18:4). Hebraisk tekst: «Den sjel som synder skal dø». Norsk Bibeloversettelse fra 1893 har også den hebraiske tekst riktig oversatt. Den hebraiske tekst kaller et ‘lik’ for en død sjel: «Men det var noen som var blitt urene ved et lik” (heb. ‘død sjel’ – nefesh) (4.Mos.9:6).
  • «Blod av uskyldige fattig folk …» (heb. “blodet av sjelene til fattige uskyldige) (Jer.2:34).

Dette viser tydelig at ‘sjelen’ er en del av det kjødelige menneskelige legeme. Og dette tørstende og sultende legeme – nefesh – ble mettet: «De skal prise Herren for hans miskunn og for hans undergjerninger mot menneskenes barn. For han mettet den tørstende sjel og hans fylte den hungrende sjel med godt» (Sal.107:8-9).

Ordet ‘sjel’ er i Bibelen opprinnelig brukt om en levende skapning og om mennesket. Men det er også brukt om menneskets personlighet, tankevirksomhet, det indre liv, selvbevissheten, forstands- og følelseslivet. Her kommer også ordet ‘ånd’ inn. Mere om dette finnes under stikkordet: ÅND.

Men Bibelen forteller ikke noen steder at sjelen er udødelig.

Kirkehistorien forteller oss at tanken om en udødelig sjel er plantet inn i den kristne tro fra hedensk og gresk filosofi. Denne filosofi lærer at mennesket er delt i to deler – legemet og sjel – og at sjelen er udødelig. Når legemet dør, frigjøres sjelen og går til en annen form for eksistens. Denne tanke ble antatt av kirkelederen Origen (ca.185-251 e.Kr.) og hans disipler. De hevdet, at guddommelig natur var utøst gjennom alle menneskelige sjeler. Denne kraft ga mennesket tenkeevne, fornuft og forstand, og dette ga så igjen sunnhet og livskraft! En i og for seg besnærende tanke, men dog: slangens løgn.

Tanken var ikke ny, hverken i senjødedommen før Jesu fødsel eller i de første kristne menigheter. Paulus forutså utviklingen av vranglære og advarte de eldste i Efesus i sin avskjedstale: «Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blandt dere … Ja, blant dere selv skal det fremstå menn som fører falsk tale for å lokke disiplene etter seg» (Ap. Gjern.20:29-30).

Og til Timoteus: «For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem. De skal vende øret bort fra sannheten, og vende seg til eventyr» (2.Tim.4:3-4).

Se også 2.Tess.2:9-12 og 15;  1.Joh.2:18-19.

At læren om en udødelige sjel hadde fått fotfeste før vi leser om  Origen og hans krets i begynnelsen av det tredje århundre, fremkommer av en samtale mellom Justin Martyr, som levde år 100-165, og jøden Trifon: ‘For hvis du har snakket med noen som kaller seg kristne og våger å spotte Abraham, Isak og Jakobs Gud med å påstå at det ikke er noen oppstandelse av de døde, men at sjelene blir tatt opp til himmelen så snart de har forlatt legemet, da vokt deg for å høre på dem. Jeg, og alle sanne kristne, vet at det blir en legemelig oppstandelse og et rike i 1000 år når Jerusalem blir gjennoppbygget, og prydet og utvidet, som Esekiel, Jesaja og resten av profetene har kunngjort og forutsagt.’

Reklamer