SATAN

 

Ordet Satan er hebraisk og betyr ‘motstander’. Ordet er noen steder oversatt til riktig norsk betydning, og dette er til god hjelp til riktig forståelse. F.eks: «Men Guds vrede ble opptent fordi han [Bileam] reiste. Herrens engel stilte seg på veien for å stå ham imot da han kom ridende på sitt esel og hadde sine to tjenere med seg.» (4.Mos.22:22). I det hebraiske tekst står det ‘satan’ hvor den norske teksten lyder «å stå ham imot». Legg særlig merke til at denne ‘satan’ var en Herrens engel som prøvde å hindre en ond profet.

Også kong David blir omtalt som ‘satan’: «Han skal ikke dra med oss i striden, for da kunne han vende seg mot oss i slaget» (1.Sam.29:4).»Vende seg mot oss» er oversatt fra hebraisk ‘satan’. I disse Skriftsteder er ‘satan’ ikke ond.

Også i Det nye testamente finner vi eksempler på at ordet ‘satan’ brukes i det godes tjeneste: «Og for at jeg ikke skal opphøye meg av de overmåte store åpenbaringer, har jeg fått en torn i kjødet, en Satans engel som skal slå meg, for at jeg ikke skal opphøye meg» (2.Kor.12:7). Gud svarte på Paulus bønn om å bli befridd: «Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i svakhet» (v.9).

Men mest blir ‘satan’ beskrevet som motstander både mot Gud og mennesker sammen med ‘djevelen‘, og symboliserer løgnen, bedrageriet og opprøret mot Gud. En god forklaring får vi i Åp.20:2: «Han grep dragen, den gamle slange, som er djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år.»

Dragen er en symbolsk beskrivelse av hedenskapet i kamp mot kristendommen. Da keiser Konstantin beseiret hedenskapets siste skanse, de østlige deler av Romerriket med Bysants som hovedstad, flyttet han keiserens sete fra Rom til Bysants som han omdøpte til Konstantinopel. Her tvang han igjennom treenighetslæren og andre falske læresetninger. De bibeltro kristne godtok ikke dette og ble fordrevet og forfulgt. Dermed overtok Konstantin hedenskapets kamp, denne gang mot sann kristendom og overtok den symbolske ‘dragens’ rolle. Den gamle slange er slangen som løy for Eva da den fristet henne til ulydighet mot Gud: «Dere kommer slett ikke til å død.» (1.Mos.3:4). Djevelen betyr løgner, bedrager, bakvasker og Satan symboliserer her motstand mot Gud og hans vilje.

Beskrivelsen av motstanden mot Gud med fire forskjellige symbolske ord i Åp.20:2 er et typisk eksempel på bibelsk parallellisme. Samme abstrakte begrep blir belyst fra flere sider for å gi en grundigere forståelse av hva det handler om. Det er ett og samme begrep som blir beskrevet, og dette blir bekreftet ved at disse begreper blir beskrevet i entall: «de bandt ham«.

Dette ene symbolskt beskrevne begrep er SYND som er ulydighet mot Gud. Her finner vi igjen en beskrivelse av bibelsk personifisering av abstrakte begreper. Synden beskrives som ‘djevelen’, og dette vises i følgende Skriftsteder:

  • «For syndens lønn er døden» (Rom.6:23).
  • «… for at han [Jesus] ved døden skulle gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen» (Heb.2:14).

At ‘satan’ symboliserer det samme som ‘djevelen’ (synd = onde gjerninger), ser vi i Ap.Gjern.5:3-4: «Ananias, hvorfor har Satan fylt ditt hjerte, så du skulle lyve for Den Hellige Ånd … Hvorfor har du satt deg denne gjerning fore i ditt hjerte …?»

Et kollektivt uttrykk for synden er den politiske og sosiale makt og motstanden mot Gud. Ordene ‘satan’ og ‘djevel’ brukes ofte for å beskrive denne makt som en ugudelig og syndig verdensordning. Dette er en kraft som er mektigere enn det enkelte individs, og brukes om det jødiske og romerske systems politiske makt.

Åp.2:9 forteller at de kristne ble spottet av jødene: «som sier de er jøder, men ikke er det, men er Satans synagoge». Vers 10 forteller at ‘djevelen’ kastet noen av de kristne i Smyrna i fengsel. Denne djevel var intet annet enn romerske myndigheter som fengslet de kristne. Og vers 13 forteller at de kristne i Pergamum bodde der hvor Satan har sin trone. At en personlig ‘satan’ skulle ha sin trone i en Lilleasiatisk by er en helt umulig tanke for alle. Men byen var regjeringssete for den romerske koloni i området. Med andre ord, ‘satan’ var de romerske herskere som forfulgte de kristne.

Troen på en ond makt i strid mot Gud eksisterte ikke i Det gamle testamentets tid, men den snek seg inn i senjødedommen de siste hundreår før Kristi fødsel fra hedensk og gresk innflytelse. På Jesu tid ble ordet ‘satan’ brukt både i sin rette betydning, men også påvirket av tro på en gud for det onde som narrer oss til synd. Dette strider mot Jesu ord: «For innenfra, fra menneskehjertet, er det de onde tankene kommer: utukt, tyveri, mord, hor, griskhet, ondskap, svik, utskeielser, ondt øye, spott, hovmod, uforstand. Alt dette onde kommer innenfra og gjør mennesket urent» (Mark 7:21-23). Og Jakob bekrefter dette slik i sitt brev: «Men enhver som blir fristet, dras og lokkes av sin egen lyst. Når så lysten har unnfanget, føder den synd. Men når synden er fullmoden, føder den død» (Jak.1:14-15).

Profeten Jesaja forutsa bortførelsen i Babel, hvor folket kunne bli påvirket av den persiske tro på èn gud for det gode, og èn gud for det onde, og han advarte folket på det sterkeste mot å la seg forlede av dette: «Jeg er Herren, og det er ingen annen. Foruten meg er det ingen Gud …. Det er jeg som er lysets opphav og mørkets skaper, som gir lykken og skaper ulykken. Jeg, Herren, gjør alt dette.» (kap.45:5 og 7).

Gud sier her: Jeg er allmektig. Når du tror og påstår at en overnaturlig motstander, en ‘satan’ eksisterer, benekter du min allmakt og dyrker en avgud! «Ve den som tretter med sin skaper …» (Jes.45:9).

I beretning om syndefallet i 1.Mos. kap.2, står det som forklarende tekst til ordet ‘slangen’ etter første vers: ‘Her taler den onde frister, Satan.’ Argumentet: at en slange ikke kan snakke kan ikke brukes fordi eselet som Bileam red på fikk talens bruk. «Herren åpnet munnen på eslet» (4.Mos.22:28) og det fikk anledning til å bebreide Bileam for hans urettferdighet. Det var heller ingen, hverken slange, satan eller djevel som forledet Kain til å drepe sin bror, men hans egen misunnelse og ondskap. Og han ble advart av Herren: «Er det ikke så at dersom du har godt i sinne, da kan du løfte ansiktet? Men har du ikke godt i sinne, da ligger synden på lur ved døren. Den har lyst på deg, men du skal herske over den.» (1.Mos.4:7).

Reklamer