Den jødiske rådsforsamling, i vår Bibel kalt ‘Rådet’, er også kjent som ‘Det høye Råd’. Jødene brukte det hebraisk/arameiske ord ‘Sanhedrin’ om denne forsamling. Den bestod av 70 høyt aktede og lærde menn, valgt blant den jødiske overklasse, og bestod av jurister, eldste, skriftlærde og menn som på grunn av klokskap og anseelse ble godtatt av den religiøse, styrende klasse. Rådets oppgave var å treffe avgjørelser og dømme i spørsmål som gjalt religionen – når det oppstod uenighet om læren og i tilfeller av falsk lære. Det hadde fullmakt av okkupasjonsmakten til å dømme i saker som ikke medførte dødsstraff. Slike saker måtte forelegges og stadfestes av den romerske landshøvding. En unntagelse fra denne regel gjalt tilfeller når en hedensk mann overskred og krenket grensen som skilte den indre forgården i templet fra hedningfolkenes forgård. I slike tilfeller hadde Rådet fullmakt til å idømme dødsstraff uten de romerske myndigheters medvirkning.

Et godt eksempel på Rådets begrensede myndighet finner vi i rettsaken mot Jesus. På grunn av de politiske forhold ble Pilatus den som traff avgjørelsen ved å dømme en uskyldig mann til døden.