I Bibelen leser vi om to pakter, den gamle og den nye pakt. En pakt er en avtale mellom to parter, og mellom mennesker gjøres en slik avtale når enighet er oppnådd. Guds pakter spør ikke om å bli enige men er et tilbud til menneskene: «Dersom dere nå virkelig vil høre min røst og holde min pakt, da skal dere være min eiendom framfor alle folk – for hele jorden er min. Dere skal være et kongerike av prester for meg og et hellig folk» (2.Mos.19;5-6). Men det kommer tydelig fram av tilbudet, at det er forbunnet med et krav: «dersom dere adlyder».

Denne pakt ble stadfestet med blod etter at Moses hadde forkynt for folket Herrens ord og alle lover (2.Mos.24:3) og de sa: «Alt det Herren har sagt, skal vi gjøre og lyde» (v.7). «Da tok Moses blodet [av offeroksene] og stenket det på folket, og han sa: Se, dette er paktens blod, den pakt som Herren oppretter med dere på alle disse ord» (2.Mos.24:8).

Israel overholdt ikke de krav som ble stillet. Gud forutså dette og lot Jeremias tale om «den pakt med meg som de brøt» (Jer.31:32). Men samtidig lot Gud Jeremias forutsi en ny pakt: «Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus» (Jer.31:31). Jeremias forteller om flere detaljer i denne nye pakt: «… jeg vil forlate deres misgjerning og ikke lenger komme deres synd i hu (v.34).

Og denne nye pakt opprettet Jesus da han holdt påskemåltid med sine apostler. Denne pakt ble også stadfestet med blod, Jesu blod, som han ofret på korset. Den gamle pakts offerritualer hadde vært forbilder for dette offer, og Jesus lot brød og vin symbolisere kjødet og blodet: «Og han tok en kalk, takket, gav dem og sa: Drikk av den alle. For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse» (Matt.26:27-28).

Hvor viktig dette måltid til minne om hans død (1.Kor.11:26) er, fremhever Jesus: «Jesus sa da til dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dersom dere ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har dere ikke liv i dere! Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv. Og jeg skal oppreise ham på den siste dag. For mitt kjød er i sannhet mat, og mitt blod er i sannhet drikke» (Joh.6:53-55). Denne mat og dette drikke er åndelig føde. Dette går frem av Jeremias som lovpriser Herren og sier: «Jeg fant dine ord, og jeg åt dem. Og dine ord var til fryd for meg og til glede for mitt hjerte. For jeg er kalt ved ditt navn, Herre, hærskarenes Gud!» (Jer.15:16). Dette bekrefter Jesus når han senere i samme kapittel sier: «Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner ikke noe. De ord jeg har talt til dere, er ånd og er liv» (Joh.6:63).

Også denne pakt var et tilbud til menneskene med de største og mest dyrebare løfter om rettferdiggjørelse og forlikelse med Gud (Rom.5:9-10) og om guddommelig natur (2.Pet.1:4). «Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre» (Rom.6:23).

Men også dette tilbud var forbunnet med et krav: «Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus» (Joh.17:3).

Paulus fremhever behovet for og betydningen av grundig kunnskap for ikke å være kjødelige og småbarn  i Kristus (1.Kor.3:1) og derved være umyndige og bli ofre for all slags villfarelser (Efes.4:14), og nå fram til manns modenhet (Efes.4:13). Løftene om evig liv og guddlommelig natur er forbunnet med en slik kunnskap (2.Pet 1:1-4) og en dyrebar tro som: «… er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser. For på grunn av den fikk de gamle godt vitnesbyrd. Ved tro skjønner vi at verden er skapt ved Guds ord, så det en kan se, ikke er blitt til av det synlige.» (Heb.11:1-3).