ONDE ÅNDER OG DEMONER

 

Både evangeliene og apostlenes skrifter omtaler «onde ånder» som er oversatt av de greske ord daimon og daimonion. Daimon brukes både om en ond ånd som er en demon, og om en avgud. Daimonion er et forminskelses-ord og betyr ‘en liten demon’ og ‘en liten avgud’.

Troen på slike vesener har eksistert langt tilbake i menneskenes historie i alle hedenske religioner og har sammenheng med slangens løgn: «Du skal ikke dø»! Slike demoner kunne være avdøde menneskers ‘sjeler’, mente de og mange av dem hadde en ond innflytelse på menneskene og forårsaket alle slags plager og sykdommer.

Gresk religion og filosofi hevde at de store guder, ‘theos’, befant seg i de høyere luftlag, mens demonene, de små avgudene, befant seg i nedre og forurensede luftlag som menneskene levet i og pustet inn og skadet dem.

Under senjødedommen, de siste hundre år før Kristi fødsel, var det jødiske samfunn under sterk innflytelse fra gresk-hellenistisk kultur og filosfi, og de greske forestillinger om demonene og deres innflytelse var utbredt blant folket. Tidens kunnskap om sykdommer var svært begrenset, og derfor var det nærliggende å tro at alle sykdommer som man ikke forstod, var forårsaket av disse demoner. At dette var i strid med Skriftene (Det gamle testamente) var de fleste ikke klar over, og derfor lot de seg forlede: «Dere farer vill fordi dere ikke kjenner Skriftene» (Matt.22:29).

Selvfølgelig trodde ikke Jesus på onde ånder som eksisterende vesener, men han brukte uttrykket fordi de var lett forståelig for alle og var gått inn i vanlig dagligspråk.

Paulus gir en god orientering om onde ånder som på gresk også betyr avguder, og at slike vesener ikke eksisterer:

  • «Hva vil jeg si med dette? At det er noe avgudsoffer til? Eller at det er noen avgud [gresk: eidolon] til? Nei, men at det som hedningene ofrer, det ofrer de til de onde ånder [gresk: daimonion betyr demon eller liten avgud, ond ånd] og ikke til Gud. Men jeg vil ikke at dere skal komme i samfunn med onde ånder» (1.Kor.10:19-20).
  • Når det gjelder dette å ete kjøtt fra avgudsofrene, så vet vi at ingen avgud i verden er til» (1.Kor.8:4).

I Lukas’ evangeliet kap.11:14-20 leser vi at Jesus drev ut en ond ånd som var stum, og da denne var drevet ut, kunne den stumme tale. Dette viser at «onde ånder» ikke bare beskrev sinnssykdom, men også vanlige sykdommer, mest de hvor ingen årsak til sykdommen var synlig.

Folket undret seg, men noen forherdet seg og påstod at Jesus hadde drevet ut de onde ånder ved Be’elsebul, de onde ånders fyrste. Be’elsebul var Ekrons avgud, skrevet i Det gamle testamente som ‘Ba’al-Sebub’ (2.Kong.1:2-3), og avguder eksisterer ikke. Jesus omtaler ham som ‘Satan’ (Luk.11:18), og dette er ett av de symbolske ord som beskrives i Åp.20:2: «den gamle slange, som er djevelen og Satan». Slangen løy om Gud (1.Mos.3*4) og ‘djevelen’ betyr løgner, bedrager og bakvasker. ‘Satan’ betyr motstander. Alle har samme betydning og omtales i entall: ham. De beskriver all ulydighet og motstand som er synd.

Ikke bare forskjellige slags sykdommer og plager beskrives i Det nye testamente som ‘onde ånder’, men også tanker som frister mennesket til alle slags synder (Markus 7:21) som mennesket begår, drevet av sin egen lyst (Jakob.1’14).

Det gamle testamente gir oss en tydelig orientering om at et oppdiktet, overnaturlig vesen – en gud for det onde – som frister menneskene til ulydiget mot Gud, ikke eksisterer:

  • «Jeg er Herren, og det er ingen annen. Foruten meg er det ingen Gud.» (Jes.45:5).
  • «Det er jeg som er lysets opphav og mørkets skaper, som gir lykken og skaper ulykken. Jeg, Herren, gjør alt dette.» (Jes.45:7).

5.Mos.kap.28 beskriver alle de velsignelser som skulle komme over Israel hvis de ville høre på Herren, sin Guds røst (v.1-14) og alle de forbannelser som skulle komme over folket hvis de ikke ville adlyde (v.15-61). I v.60-61 beskrives også sykdommer, både kjente og ukjente, som Herren ville la komme over dem.

Gud forårsaker også at onde ånder ble sendt av Ham som straff for ulydighet og brodermord:

  • «Men Herrens Ånd vek fra Saul, og en ond ånd fra Herren forferdet ham.» (1.Sam.16:14).
  • «Da sendte Gud en ond ånd som satte splid mellom Abimelek og Sikems menn, og Sikems menn falt fra Abimelek.» (Dom.9:23).

Det hebraiske ord som er brukt i disse Skriftsteder er ruach. I følge Strong’s Concordance of the Bible brukes dette ord også i betydning som ‘storm’, ‘uro’, ‘opprør i sinnet’. I 1.Sam.16:14 har denne uro i sinnet tydelige likhetstegn med sinnssykdom.

I 1.Kor 10:19 viser Paulus at ordene ‘avguder’ (gresk eidolon), og den greske betydning av «onde ånder» handler om de samme oppdiktede ikke-eksisterende vesener.

I Det gamle testamentes greske oversettelse (Septuaginta), brukes eidolon om hedenske avguder og avgudsbilder, som blir laget av smeder og treskjærene, og når de er ferdige, gjøre de det til en gud og faller ned for det og tilber det og sier: «Frels meg, for du er min gud!» (Jes.44;12-18).

Vurder hvorvidt vi skal ta med dette avsnitt. Når vi leser denne beskrivelsen av Jesaja, og også mange andre Skriftsteder i Bibelen om avgudsbilder og billedstøtter, fører dette våre tanker naturlig til en rekke av dagens religioner og hvordan de forleder millioner av mennesker til dyrkelse og tilbedelse av bilder og statuer laget av menneskehender.

På dette område behøver vi ikke å gå lenger enn til våre nærmeste omgivelser med bilder og støtter av jomfru Maria med tilbedelse og bønnerop til «Guds mor» som hun blir kalt.

 

Raggete demoner

Dette uttrykk er brukt av profeten Jesaja både i kap.13;21 og kap.34;14.

Kap.13 handler om Babels ødeleggelse og hvorledes det skal bli forlatt av menneskene (v.19 og 20). Profetien fortsetter: «Men ørkenens dyr skal hvile der. Husene skal være fulle av ugler, strutser skal bo der, og raggete demoner skal hoppe omkring der» (v.21). 1988 oversettelse fotnote under dette vers påstår at demoner er «onde ånder». Norske bibeloversettelser fra 1893, 1930 og 1978 bruker «raggete troll» i steden for ‘demoner’. Det hebraiske ord er sa’iyr som betyr ‘raggete hangeit’. Dette ord oversettes ofte som ‘bukk’, særlig i 3.Mos. kap.16 i forbindelse med  syndebukken.

I de fleste moderne engelske bibeloversettelser er sa’iyr oversatt som «ville geit» som trolig er riktig i sammenhengen som nevner flere andre dyr: «… Ingen araber skal slå opp sitt telt der, og ingen gjeter la sin hjord hvile der. Men ørkenens dyr skal hvile der. Husene skal være fulle av ugler, strutser skal bo der, og raggete demoner [d.v.s. ville geiter, raggete geite] skal hoppe omkring der. Ville hunder skal tute i dets forlatte borger, sjakaler i vellystens slott …» (Jes.13; 20-22).

Jesaja kap.34 handler om hedningefolkene, bl.a. Edom, som skal legges øde. I vers 14 leser vi: «Ville hunder og andre ørkendyr skal møtes der. Raggete demoner skal rope til hverandre. Ja, der slår Lilit seg til ro og finner seg et hvilested.»

Fotnote her påstår at både ‘demoner’ og ‘Lilit’ er onde ånder. ‘Raggete demoner’ er også her en ragget hangeit. Betydningen av det hebraiske ord ‘lilit’ er ‘skrikende ugle’ eller ‘tårnugle’. Både geiter og ugler er vanlige ørkendyr.

Reklamer