Da Gud, etter sine løfter til Abraham førte Israel ut av Egypt, åpenbarte han seg for Moses gjennom en engel (Ap.Gjern 7:30) og ga ham loven hvis grunnvoll er de 10 bud, som «Herren talte med høy røst til hele Israels menighet.» Han befalte Israel å høre hans røst og holde hans pakt og lovet at folket i så fall skulle være hans eiendom framfor alle folk: «Dere skal være et kongerike av prester for meg og et hellig folk» (2.Mos.19:6).

Og i 5.Mosebok 4:5-8 leser vi, at hvis folket adlød Herren og innrettet sitt samfund etter hans lov, ville de bli et mønster for andre folk, som derfor ville prise dem og deres Gud for disse rettferdighet lover.

Men Moseloven var bare en midlertidig lov. Apostelen Paulus forklarer dette utførlig i 2.Kor. kap.3. Den var «innskrevet på steintavler» i motseting til den varige karakter av Kristi lov, som er «innskrevet med den levende Guds Ånd på hjertets kjødtavler» (v.2-3).

Moseloven består av 3 hovedelementer:

1. Bud og lover 2. Offertjeneste 3. Høytider

1. Bud og lover

Hensikten med lovene var at nasjonen skulle bli styrt på en rettferdig måte. De ga forskrifer om folkets samliv slik at både familier og samfundet kunne leve i fred og trygghet og at nasjonen kunne bli et levende vitne for deres rettferdige Gud. Dette ville føre til at folket ville bestå som nasjon og ikke gå til grunne (utførlig beskrevet i 5.Mos.kap.28).

Disee bud og lover hadde intet å gjøre med løftet om evig liv for den enkelte. Loven er «hellig, og budet hellig og rettferdig og god» (Rom.7;12), men den kunne ikke gjøre levende, forteller Paulus: «For bare hvis det var gitt en lov som hadde kraft til å gjøre levende, kom rettferdigheten virkelig av loven» (Gal.3;21).

Loven kunne ikke gjøre levende, fordi den ikke kunne rettferdiggøre. «Alle har syndet» og syndige mennesker kan bare rettferdiggjøres ved troen på Kristus, omvendelse og tilgivelse. Og det var de to andre deler av loven som lærte israelittene dette. Disse forordninger pekte på og forutså Kristus – Messias – og handlet om tro, omvendelse, tilgivelse og løfte om evig liv. De måtte tro på ham som skulle komme.

 

2. Offer

Loven hadde en rekke forskrifter om ofringer for soning av synd, og dette var forbilder på det som skulle kommer og kunne gi tilgivelse. Et eksempel finner vi i 3.Mos.1:3-4: han skal «ofre et handyr uten lyte …» (handyret represneterte Kristus – det fullkomne offer), «… og han skal legge hånden på brennofferets hode» (overføre synden på det), «… så vil Herren ha velbehag i det og la det bli til soning for ham.»

 

3. Høytider

Moseloven ble gitt til Israel forat de skulle leve sammen i gudsfrykt som en nasjon, og de påbudte høytider samlet folket flere ganger i året for å hedre og takke Gud. Paulus forklarer at de 3 store høytider var forbilder på frelse, oppstandelse og evig liv.

Påskehøytid ble feiret med å slakte et lam til minne om utfrielse fra egyptisk slaveri, og dette pekte fram til Kristus, vårt påskelam og frelser (1.Kor.5:7-8).

Ukenes høytid (pinse) pekte fram til innsamlingen av dem som hører Kristus til ved hans komme (1.Kor.15;23).

Løvsalenes høytid lærte om den endelig innsamling av alle rettferdige etter 1000 års riket (1.Kor.15;25-26).

Tilgivelse og evig liv i det kommende Guds rike har alltid vært basert på troen på Kristus. Hele Det gamle testamente beskriver, omtaler and forutsier Messias – Kristi – komme og frelsesgjerning. Kristus ble født for 2000 år siden og fullførte denne oppgave og fungerer nå som yppersteprest for Gud folk. De som levde før hans fødsel måtte i tro se fram til hans komme, mens vi idag må tro på ham som er kommet. Kristi fullkome liv er grunnvollen til «frihetens fullkomne lov» (Jak.1:25) som i alle deler er høyere enn Moseloven. Den var midlertidig og gitt for å redusere syndens nedbrytende resultater og opplyse Israel om de iboende tendenser til synd som er medfødt og utviklet i den menneskelige nature: «loven er ikke gitt for den rettferdige, men for lovløse og ulydige, ugudelige og syndere …» (1.Tim.1;9-10).

De «rettferdige» er de som har lært Kristus å kjenne. De som i tro omvender seg til Kristus og i dåpen blir symbolsk korsfestet og begravet med Kristus og står opp til et nytt liv med ham (Rom.6;4-7). De forsøker bevisst å følge Kristi lov og eksempel. Galaterbrevet kap.5:22-23 gir en enkel og kort beskrivelse av dette.

«Frihetens fullkomne lov» gir oss ikke frihet til å synde, men den frigjør oss fra syndens og dødens trelldom og renser oss innenfra, samtidig som den gradvis forandrer våre tanker og liv. Paulus kan derfor skrive: «Vandre i Ånden! Så skal dere ikke fullføre kjødets lyst» (Gal.5;16).

Vi har mange eksempler på at jøder, etter at de hadde godtatt Jesus som deres Messias, forsøkte å gjennomføre Moselovens bestemmelser i de kristne menigheter. Ap. Gjern. kap 15 beskriver et slikt forsøk som ble avvist av apostlene i Jerusalem. I Galaterbrevet irettesetter Paulus de falske jødiske  brødres forsøk i samme retning og konkluderer med: «Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk» (Gal.5;1).

De som hører Kristus til er under Kristi fullkomne lov som oppfyller og ersatter den midlertidige lov gitt ved Moses,. «Loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus» (Joh.1;17).