Korset var et brutalt og smertefullt henrettelsesmiddel hvor offered kunne henge i flere dager med store lidelser før døden inntraff. Det ble brukt av romerne for å henrette fiender, opprørere og forbrytere.

Til denne død sendte Gud sin egen Sønn og fordømte synden i kjødet (Rom.8:3), og han åpenbarte dette på forhånd. Salme 22 gir en detaljert beskrivelse av det som skjedde mange hundre år senere ved korsfestelse og lidelsene (v.12-19). Flere detaljer kan vi også lese i Jesajas 53de kapittel. Vers 9 bekrefter at han ikke hadde gjort noe urett, og det var ikke svik i hans munn. «Men det behaget Herren å knuse ham … Når du gjør hans sjel [= liv] til et skyldoffer, … og Herrens vilje skulle ha framgang ved hans hånd.» (v.10). Resultatet av dette beskrives i vers 11 og 12: han skal rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære og få velsignelse for dette, fordi han «uttømte sin sjel til døden».

Dette visste Jesus og utbrøt: «Nå er min sjel forferdet! Og hva skal jeg si? Far, frels meg fra denne time! Men nei, derfor er jeg jo kommet til denne time.» (Joh.12:27).

Paulus gjentar Jesajas forutsigelser i 2.Kor.5:21: «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud.»

Han skulle på sitt eget legeme frivillig bære følgene av Adams og menneskenes synd. Dette gjorde Jesus, fordi han ved sitt syndfrie liv kunne være en «mellommann mellom Gud og mennesker» (1.Tim.2:5).

Jesus kan i denne sammenheng ikke ansees som ‘syndoffer’ etter Moseloven, men som ‘synd’ på grunn av den synd i kjødet i sin menneskelige natur arvet etter sin mor Maria. Han ble gjort til synd, og måtte derfor bære syndens følger, døden.

Paulus sier i Gal.3:13: «Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre.»  Og hva er lovens forbannelse? «Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok.» (Gal.3:10).

Mennesket Jesus Kristus klarte det som ingen andre mennesker var i stand til. Han ble gjort til synder, uten å være synder. Han ble til en forbannelse uten å ha brutt loven. Han kunne ikke ansees som synder, selv om han var født med den samme syndige natur som vi. Derfor er Jesus ikke personlig ansvarlig, men han stilte sitt kjød med syndig natur til skue. Dette viser oss alvoret i synden og Guds avsky for den, når vi ser dens følger stilt til skue i hans egen Sønn.

Denne Guds avsky for synden vises også ved at Guds Ånd (også kalt Den hellige ånd i vår bibler andre Skriftsteder) som Jesus fikk ved dåpen (Matt.3:16) forlot ham. Jesus følte dette, og derfor ropte han: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Matt.27:46). Guds Ånd kunne ikke være delaktig i synden og forlot derfor Jesu kjødelige legeme som skulle tilintetgjøres sammen med synden i kjødet. I vers 47-48 leser vi at Jesus ble tilbudt vineddik, og i vers 50 leser vi: «Men Jesus ropte igjen med høy røst og oppgav ånden.» Jesus sluttet å puste, oppgav livsånden, menneskets ånd (Pred.3:19 og 21), og denne ånd vendte tilbake til Gud som gav den (Pred.12:7). Det er denne ånd som vi leser om ved skapelsen: «Gud blåste livets ånde i hans [menneskets] nese» (1.Mos.2:6).

Matteus forteller ikke hva Jesus ropte, men Johannes forteller dette: «Da Jesus hadde fått vineddiken, sa han: Det er fullbrakt! Og han bøyde sitt hode og oppgav sin ånd.» (Joh.19:30). Da Jesus bøyde hodet, kunne han i sin hengende stilling på korset ikke puste lenger, har medisinere påstått. Han gav dermed sitt liv frivillig, og det på et riktig tidspunkt.

Jesus hadde nå båre kjødet igjen for tilintetgjørelse. Mange korsfestede kunne leve i dagevis, og de to som var korsfestet ved siden av ham levde fortsatt. Forat de ikke skulle kunne bruke fotstøtten på korset for å forlenge livet, fikk de begge kunst sine ben for å dø. Dette fordi det var dagen før påskesabbaten, og korsfestede ikke skulle bli hengende på korset sabbaten over. Men fordi Jesus allerede var død, forhindret han dette (v.33). Men en av soldatene stakk et spyd i siden på ham. Dermed kunne Jesus oppfylle profetier som bare kunne skje etter at han var død: han måtte bli gjennomstunget (Sak.12:10 og Joh.19:34). Ingen av hans ben måtte være brutt i stykke. Han skulle være et lytesløst ‘lam’ for Herren (Joh.19:33). Som vi leser om påskelammet, et forbilde på Jesus: ‘Dere skal ikke bryte noe ben på det’ (2.Mos.12:46).