JØDENE

Jerusalem_Western_Wall_01

Jesus sa: «Frelsen kommer fra jødene» (Joh.4:22)  til den samaritanske kvinne. Han forteller en kvinne av ikke-jødisk avstamning det hun selv og alle vi andre, som ikke er født jøder, har å forholde oss til. Jødene var utvalgt av Gud til denne oppgave. De ble betrodd dette fordi deres stamfar Abraham adlød Herrens befaling uten å nøle, og fordi Abraham viste en klippefast tro på Gud og hans løfter. Abraham fikk disse løfter:

  • «Jeg vil gi til deg og din ætt etter deg det land … hele Kana’ans land, til en evig eiendom. Og jeg vil være deres Gud» (1.Mos.17:8).
  • «Fordi du gjorde dette, og ikke sparte din sønn, din eneste sønn, så vil jeg storlig velsigne deg og gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen … og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du adlød mitt ord» (1.Mos.22:16-18).

I Egypt fikk Israels barn, Abrahams ætt, dette løfte: «Jeg vil ta dere til mitt folk og jeg vil være deres Gud» (2.Mos.6:7). Men det ble også knyttet en betingelse til dette løfte: «Dersom dere nå virkelig vil høre min røst og holde min pakt, da skal dere være min eiendom framfor alle folk – for hele jorden er min. Dere skal være et kongerike av prester for meg og et hellig folk» (2.Mos.19:5-6).

Hvor store følger for folket det ville gi, dersom de adlød Gud og holdt den pakt Han tilbød dem, er beskrevet i 5.Mos.4:5-8: «Se, jeg har lært dere lover og bud, slik som Herren min Gud bød meg, for at dere skal gjøre etter dem i det landet dere drar inn i og skal ta i eie.  Så skal dere da ta vare på dem og holde dem, da vil andre folkeslag se for en visdom og forstand dere har. For når de får høre om alle disse lover, vil de si: Sannelig, et vist og forstandig folk er dette store folket. For hvor finnes det et folk, om det er aldri så stort, som har guder som er så nær dem som Herren vår Gud er nær oss, hver gang vi kaller på ham? Og hvor finnes det et folk, om det er aldri så stort, som har så rettferdige lover og bud som hele denne lov jeg legger fram for dere i dag?»

Bibelen forteller oss hvor lett folket lot seg forføre til avgudsdyrkelse og egeninteresse allerede i dommertiden etter Josvas død. Fra profetene får vi et innblikk i årsakene til at kongene og folket lot seg forlede til å søke politisk støtte hos nabonasjonene istedenfor å tro på Herren deres Gud og stole på ham. Profeten Jeremias klager:  «For likesom beltet fester seg til en manns hofter, slik festet jeg hele Israels hus og hele Judas hus til meg, sier Herren, for at det skulle være mitt folk og være til ære og pris og pryd for meg. Men de hørte ikke» (Jer.13:11).

Og profeten Esekiel forkynner Herrens endelig dom:

«Du dødsdømte, du ugudelige, du Israels fyrste, din dag er kommet når den misgjerning er skjedd som fører til undergang! Så sier Herren Herren: Ta luen bort og løft kronen av! Det som nå er, skal ikke være mer. Det lave skal opphøyes, og det høye skal fornedres. Jeg vil vende opp ned, opp ned, opp ned på det som er. Heller ikke med dette skal det bli, inntil han kommer som retten tilhører, og jeg gir ham den» (Esek.21:25-27).

Kongens sønn ble henrettet, og kongen og folket ble bortført til Babel. Jerusalem ble ødelagt og landet lå øde i 70 år inntil en rest av folket fikk vende tilbake, gjenoppbygge templet og Jerusalem og gjøre istand et miljø i det lovede land hvor han, som retten tilkom, kunne fødes, virke og fullføre førstedelen av den oppgave Gud hadde tildelt ham.

Denne rett tilhører «løven av Judas stamme» (1.Mos.49:9-10 og Åp.5:5),«Davids rotskudd». Gud skulle trygge hans kongedømme til evig tid (2.Sam.7:13). Men profetene og salmene har mange detaljer om at Davids rotskudd, Guds salvede, Messias også måtte gå lidelsens vei, tydeligst beskrevet i Salme 22 og Jesaja kap.53. Dette var «for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap» (1.Kor.1:23).

Jødene tok derfor ikke imot Jesus. Og selv hans egne disipler brukte lang tid før de forstod Skriftene. Selv da Jesus på vei til Jerusalem fortalte apostlene at han skulle bli mishandlet og slått ihjel av jødene og oppstå den tredje dag, forstod de ikke det han sa. Det var skjult fra dem. (Luk.18:31-34). Se også Matteus’ beretning om Peters reaksjon da Jesus forberedte disiplene på det som skulle skje. (Matt.16:21-22).

Disiplene som var samlet i Jerusalem fikk først den fulle forståelse av Jesu oppgave, hans død og oppstandelse, da den levendegjordte Jesus sa til dem: «Dette er mine ord, som jeg talte til dere mens jeg ennå var hos dere, at alt det måtte oppfylles som er skrevet om meg i Mose lov og profetene og salmene. Da åpnet han deres forstand, så de kunne forstå Skriftene» (Luk.24:44-45).

Men jødene, anført av sine ledere, forkastet Jesus som deres Messias, dels på grunn av manglende forståelse av Skriftene, dels av politiske hensyn vis à vis den verdslige makt – romerne. Apostlen Peter formante og advarte dem, og minnet om Moses’ advarsel, som han siterte i sin tale i Jerusalem kort tid etter pinsehøytiden:

«Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet, for at husvalelsens tider kan komme fra Herrens åsyn, og han kan sende den Messias som forut er utkåret for dere, Jesus, ham som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av. Moses har jo sagt: En profet likesom meg skal Herren deres Gud oppreise dere av deres brødre. Ham skal dere høre på i alt han sier dere. Men det skal skje, hver sjel som ikke hører denne profet, han skal utryddes av folket» (Ap.Gjern.3:19-23).

Men kun en liten del av folket “fattet et annet sinn” og lot seg døpe. Det store flertall av folket “hadde nidkjærhet for Gud, men uten den rette forstand.” (Rom.10,2)

Fra Paulus ord i Romerbrevet kap.11 leser vi det følgende om jødefolket:

  • «Jeg sier da: Har de snublet for at de skulle falle? Langt derifra! Men ved deres fall er frelsen kommet til hedningene for å vekke Israel til nidkjærhet» (v.11).
  • «Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde er kommet inn» (v.25)
  • «Og slik skal hele Israel bli frelst, som det står skrevet: Fra Sion skal befrieren komme. Han skal rydde bort ugudelighet fra Jakob (v.26).
  • «Gud har ikke forkastet sitt folk …» (v.2)
  • «For er verden blitt forlikt med Gud ved deres forkastelse, hva annet vil da deres antakelse bli enn liv av døde?» (v.15).
  • For «frelsen kommer fra jødene» og vi andre må innpodes i det edle oljetre – Abrahams ætt (Rom.11:16-25).

Vi er idag vitne til at Jesu profeti er i ferd med å gå i oppfyllelse:«Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger inntil hedningefolkenes tider er til ende» (Luk.21:24). Jerusalem ble ødelagt i år 70 og de overlevende ble fordrevet. Jødene ble jaget og forfulgt i mange av de land de kom til. Både advarslene og løftene til folket finner vi i 3.Mos.kap.26 og 5.Mos.kap.28. Esekiel forteller oss i kap.36 at jødene som var fordrevet, vanhelliget Herrens navn fordi det ble sagt om dem: «Dette er Herrens folk, og likevel måtte de dra ut av hans land!» (Esek.36:20). Derfor sier Herren til Israels hus: «Ikke for deres skyld, Israels hus, gjør jeg det, men for mitt hellige navns skyld, det som dere har vanhelliget blant de folk som dere er kommet til. Jeg vil hellige mitt store navn, som er blitt vanhelliget blant folkene, det som dere har vanhelliget blant dem. Og folkene skal kjenne at jeg er Herren, sier Herren Herren, når jeg åpenbarer min hellighet på dere for deres øyne. Jeg vil hente dere fra folkene og samle dere fra alle landene, og jeg vil la dere komme til deres eget land» (v.22-24).

Gud har ført jødene tilbake til sitt land, men de har ennå ikke fått et nytt hjerte (Esek.36:26). Og endel av Jerusalem er fortsatt nedtrådt av hedninger. Men Gud har vist for all verden at han er i ferd med å oppfylle sine løfter til Abraham. Men en stor del av folket er verdsliggjort, og de har heller ikke erkjent at Jesus er deres Messias.

Men veien til redning og frelse er fremdeles åpen for dem idag:

«Å, om mitt folk ville høre på meg, om Israel ville vandre på mine veier! Snart skulle jeg da kue deres fiender og vende min hånd imot deres motstandere» (Sal.81:14-15).

Men veien for jødene blir tung og lang. Deres ulydighet har vært en ulykke for dem. Og Sakarias beskriver i kap.12 det som er i ferd med å skje: «Se, jeg gjør Jerusalem til en tumleskål for alle folkeslagene rundt omkring. Når Jerusalem blir kringsatt, skal det også gå ut over Juda» (v.2).

Herren skal ødelegge alle de hedningefolk som drar opp mot byen: «Men over Davids hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg utgyte nådens og bønnens Ånd, og da skal de skue opp til meg som de har gjennomstunget» (v.10). Og alle landets slekter skal sørge når de oppdager hvem han er, for de er alle medskyldige.

Han som de forkastet, blir deres redningsmann!

Reklamer