Jesus visste hele sitt liv hvilken skjebne som ventet ham. Denne kunnskap fikk han fra Skriftene, som hadde detaljerte beskrivelser om dette. Hans kunnskap i Skriftene imponerte lærerne allerede da han bare var 12 år, var i templet og hørte på dem og spurte dem. Alle som hørte ham var forundret over hans forstand og over de svar han gav (Luk.2:46-47). Til sine bekymrede foreldre kunne han si: «Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» (v.49). Lukas forteller videre, at han etter dette fortsatt gikk fram i visdom og alder og i velvilje hos Gud og mennesker.

Jesus gruet seg for den skjebne som ventet ham: «Nå er min sjel forferdet! Og hva skal jeg si? Far, frels meg fra denne time! Men nei, derfor er jeg jo kommet til denne time» (Joh.12:27). Han visste både om Guds hensikt med ham og den frelsesgjerning han måtte gjennomføre for å åpne menneskers adgang til Gud, en adgang Adam hadde stengt på grunn av sin ulydighet.

Fordi Jesus var lydig inntil døden maktet han dette, i trygg forvissning og tro på Skriftenes forutsigelser: at Gud ville oppreise ham fra graven og gi ham de store oppgaver Gud hadde forutsagt og lovet. Men han måtte kjempe en hård kamp for å komme gjennom lidelsene og fornedrelsene. Han svettet blod og ba: «Far! om du vil, så la denne kalk gå meg forbi! Men la ikke min vilje skje, bare din.» (Luk.22:42). Videre sier Lukas: «Og han kom i dødsangst og bad enda mer inntrengende, og svetten hans ble som bloddråper som falt ned på jorden» (v.44).

Men det var ikke mulig for Gud å bønnhøre ham for å unngå korsfestelsen, både fordi dette var Guds hensikt allerede før Adams fall, og fordi Jesu offer var nødvendig for å kunne bli mellommann mellom Gud og mennesker (1.Tim.2:5), så Gud kunne tilgi synderen uten å godta synden.

En annen viktig grunn for at Gud ikke kunne vise sin kjærlighet til Jesus i denne situasjon, er lydighets-prinsippet. Hvis Faderen hadde grepet inn i denne for Jesus forferdelige tragedie, ville Jesus ikke få anledning til å vise sin ubegrensede lydighet. Den mulighet kunne da oppstå, at den første Adam i oppstandelsen og dommen kunne si: hadde Gud grepet inn da hans lydighet ble prøvet, kunne resultatet: døden til alle mennesker, ha blitt et annet.

De var begge overlatt til sitt eget frie valg. Og det evige liv var avhengig av lydighet.