På grunn av synden ble Adam og Eva og alle deres etterfølgere dømt til å dø. I sin barmhjertighet og kjærlighet til sine skapninger ga Gud en mulighet til utfrielse med det løfte at kninnens ætt skal knuse slangens hode (1.Mos.3:15).

Og slangen var et symbol for synden. ‘Ætt’ står i èntall, og denne ætt er Kristus. Gud hadde allerede lagt sin plan: en av Evas etterkommere skulle knuse synden, som forårsaker døden.

På grunn av Abrahams urokkelige tro fikk han Guds løfte, at denne ættling skulle fødes i hans slekt.

Og Gud lovet kong David at denne sønn skulle fødes i hans ætt, og at Gud ville bygge hans kongehus til evig tid. «Jeg vil være hans far og han skal være min sønn» (2.Sam.7:12-14).

Dette løfte ble formidlet av profeten Natan. Vi ser at profetien omtaler en korttids profeti som gjalt Davids sønn Salomo, som skulle bygge det første tempel. Dette tempel ble ødelagt. Langtids profetien gjalt Jesus, som skulle bygge det siste tempel, og han skulle være konge i Jerusalem til evig tid.

Denne sønn var en sentral del av Guds plan og hans hensikt. I Guds bevisshet var han også en realitet, og ved mange anledninger “kaller [Gud] det som ikke er til, som om det var til” (Rom.4:17). Lukas forteller hvordan profetien ble til virkelighet, da denne løftets sønn skulle fødes: «Engelen sa til henne [Maria]: … Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme. Men Maria sa til engelen: Hvordan skal dette gå til da jeg ikke vet av mann? Engelen svarte og sa til henne: Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal det hellige som blir født, kalles Guds Sønn» (Lukas 1:30-35).

Jesus klarte å leve et syndefritt liv i lydighet mot Gud og hans vilje. Han ble fristet gang på gang, og seiret. Dette gjorde ham også istand til å seire over sine siste og største fristelser. I Getsemane hage, da han bønnfalt Faderen om å la ham slippe det han visste han skulle gå til, og da han hang på korset, ble hånet og oppfordret til å stige ned av korset hvis han var den han utga seg for. Han hadde muligheten, men han seiret også over denne fristelsen og var lydig mot Gud inntil døden: “Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt. Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led. Og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som er lydige mot ham, og han ble av Gud kalt til yppersteprest etter Melkisedeks vis» (Heb.5:7-10).

Jesus visste hva han gikk til. Det var forutsagt både av profetene og i Salmene, hvor detaljer er beskrevet:

• «Min kraft er opptørket som et potteskår og min tunge henger fast ved min gommer. I dødens støv legger du meg. For hunder omringer meg, de ondes hop kringsetter meg. De har gjennomboret mine hender og mine føtter» (Sal.22:16-17).
• «De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kjortel» (v.19).
• «Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom» (Jes.53:5).

Han var Guds offerlam. Døperen Johannes fortalte det: “Se der, Guds lam, som bærer verdens synd.” (Joh.1:29).

Hebreerbrevet forteller at blod av okser og bukker umulig kan bortta synder. Derfor sier Jesus når han trer inn i verden: «Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme dannet du for meg. Brennoffer og syndoffer hadde du ikke lyst til. Da sa jeg: Se, jeg komme – i bokrullen er det skrevet om meg – for å gjøre din vilje, Gud» (Heb.10:5-7). Ved sitt syndefrie liv beseiret Jesus den natur som han hadde arvet etter Eva og etter sin mor. Ved å ofre dette syndefrie liv kunne han tilintetgjøre synden i kjødet.

Under stikkordet ENGEL ser vi hvordan den usynlige Gud åpenbarte seg gjennom engler. Under stikkeordet GUDS NAVN ser vi hvordan hans navn forutsier hans hensikt: å åpenbare seg i Jesus og dem som hører ham til. I Hebreerbrevet leser vi om Jesus: “Han er avglansen av hans herlighet og avbildet av hans vesen» (kap.1:3).

Gud åpenbarte seg i Jesus. Derfor kunne han si: «Den som har sett meg, har sett Faderen» (Joh.14:9).

Og Paulus kunne forteller: «Han er et bilde av den usynlige Gud, den førstefødte framfor enhver skapning» (Kol.1:15), og enda tydeligere: «Han var i Guds skikkelse, og holdt det ikke for et røvet bytte å være Gud lik» (Fil.2:6).