GUDS HENSIKT

 

Profeten Habakkuk gir oss en veiledning som beskriver Guds hensikt: «Jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet [en gang i fremtiden], likesom vannet dekkes havets bunn» (Hab.2:14).

Dette skulle skje etter hvert som mennesket gjennom lydighet utviklet karakteregenskaper som åpenbarte Herrens herlighet.

Og i skapelsesberetningen ser vi Guds plan og hensikt med jorden og menneskene: «Da sa Gud: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse. De skal råde over havets fisker og over himmelens fugler, over feet og over all jorden, og over hvert kryp som rører seg på jorden. Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. Og Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden, legg den under dere og råd over havets fisker og himmelens fugler og over alt levende som rører seg på jorden» (1.Mos.1:26-28). «Og Gud så alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt. Og det ble aften og det ble morgen, sjette dagen» (v.31).

Gud hadde bestemt: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse. Det hebraiske ord som er oversatt med ‘gjøre’ kan også bety ‘å utføre’ med underforstått betydning ‘å oppnå’ eller ‘å fullføre’.

Det hebraiske ord oversatt med ‘bilde’ bygger på en tanke om likhet – et tankebilde. Og ordet ‘liknelse’ beskriver en tilstand, et forbilde.

Begge ord beskriver en likhet med Gud. ‘Bilde’ beskriver en figurlig likhet samtidig med at mennesket har fått evner og mulighet fremfor Guds andre skapninger. ‘Liknelse’ beskriver muligheten til åndelig likhet med Gud som kunne oppnåes ved egen livsførsel med lydighet mot ham gjennom beståtte prøvelser. På denne måten kunne mennesket «få del i guddommelig natur» (2.Pet.1:4). Denne likhet var ikke ferdiglaget, men måtte formes av mennesket selv.

Denne mulighet med Gud forspilte våre første foreldre ved ulydighet mot ham (se detaljene under stikkordet: SYNDEFALLET). Gud kunne ha tilintetgjort dem med det samme, men da kunne hans hensikt med skapelsen ikke oppfylles. Gud kunne heller ikke overse deres synd. Da kunne han ikke fortsatt være opphøyet, hellig og ren, men på en måte bli delaktig i den synd. Adam og Eva ble straffet, men Gud måtte ha en løsning, hvorved han kunne tilgi synderen uten å overse synden.

Med sin forutviten visste Gud at Adam ikke ville bestå prøven. Derfor hadde han i sin tanke en plan og hensikt å oppreise et menneske som var istand til å være lydig og bestå fristelser og prøvelser. Derved kunne han bli en mellommann mellom Gud og mennesker (1.Tim.2:5-6) og gå i forbønn for syndige mennesker (Heb.2:17 og 4:15).

Jesu frelsesgjerning var Guds forsett fra evige tider (Efes.3:11). På grunn av denne gjerning kunne hans opprinnelige hensikt oppfylles: å åpenbare guddommelig natur i mennesket. Men betingelsen er: «at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus (Joh.17:3). Og det er denne guddommelige natur Peter omtaler i 2.Pet.1:4.

Guds hensikt kommer også fram av hans navn som han åpenbarer for Moses, i våre oversettelser feilt oversatt: «Jeg er den jeg er» [JHVH] (2.Mos.3:14). Ordet ‘er’ skal være ‘vil bli’. Den hebraikse tekst ehyeh asher ehyeh sier: «Jeg vil bli den jeg vil bli».

I v.15 sier Gud til Moses: «Så skal du si til Israels barn: Herren [JHVH] deres Gud [elohim], Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere.» ‘Elohim’ betyr ‘de mektige’. Riktig oversatt betyr da det navn som Gud åpenbarte: JAHVE ELOHIM = Herren Gud, ‘han som vil bli de mektige’.

Da Johannes fikk Åpenbaringen, hadde Jesus fullført sin gjerning og Guds navn kunne forklares tydelig: «Jeg er Alfa og Omega [første og siste bokstav i det greske alfabet] sier Gud Herren, han som er og som var og som kommer, Den Allmektige» (Åp.1:8).

  • «han som er» = Den Allmektige
  • «og som var» = var åpenbart i Kristus
  • «og som kommer» = blir åpenbart i Kristus og de mektige når Jesus kommer tilbake (1.Kor.15:23).

De mektige er da de som hører Kristus til og blir gjort levende ved Jesu gjenkomst, og de som fortsatt lever på den tid, blir forenet med ham (1.Tess.4:17).

Reklamer