Gud er den allmektige skaper av himmel og jord, og er det eneste opphav til all makt. Han er DEN STORE ALLMEKTIGE: «Han som alene har udødelighet og som bor i ett lys ditt ingen kan komme, han som intet menneske har sett og heller ikke kan se» (1.Tim.6:16).

«Intet menneske kan se meg [Gud] og leve» (2.Mos.33:20).

«Ingen har noensinne sett Gud» (Joh.1:18).

Allikevel leser vi at Gud talte med Adam både før og etter syndefallet (1.Mos.2:16, 18 og 1.Mos.3:9), med Abram og sa til ham: «Jeg er Gud Den Allmektige» (1.Mos.17:1) og gav ham navnet Abraham (v.5), og senere med Moses (2.Mos.3:14 og 20:1).

Denne tilsynelatende vanskelighet lar seg løse når vi undersøker de ord som er brukt i den hebraiske tekst: EL, ELOAH og ELOHIM.

Det første ord ‘EL‘ gir uttrykk for makt og kraft og beskriver Gud i all sin fullkommenhet. Det er bare èn El. Han er den ene kilde til all makt og alt som er skapt. Uten ham finnes intet liv.

‘ELOAH‘ er avledet av ‘El’ og betyr ‘en mektig’. Gud er den høyeste Eloah, men hver enkelt engel er også en ‘eloah’ fordi han har sin makt delegert fra Gud, og opptrer på hans vegne.

‘ELOHIM‘ er som oftest en flertallsform og betyr ‘de mektige’. Dette ord beskrives Gud og englene i felleskap.

Det var engler som talte til Adam, Abram og Moses. De blir kalt Gud fordi de representerte Gud. De tre menn som kom til Abraham i 1.Mos.kap.18 var engler, tre ‘eloah’, eller en gruppe ‘elohim’. I vers 1 leser vi: «Så åpenbarte Herren seg for ham.»

I 2.Mos.3:2 leser vi at Herrens engel åpenbarte seg for Moses i en brennende tornebusk. I vers 4 blir denne engel kalt både Herren og Gud, fordi den talte på vegne av Gud.

Vi finner også eksempler på at mennesker blir utvalgt til å representere Gud, og blir kalt guder. Mest kjent er Salme 82, som Jesus siterer i sin argumentasjon med de jødiske ledere. Salmen handler om mennesker som er dommere. De er utvalgt til denne oppgave og er derfor Guds representanter. Jesus sier at de kalles guder fordi Guds ord kom til dem (Joh.10:34-35).

I Moseloven finner vi en bestemmelse om at en trell, som gjør en avtale, skal stilles fram for ‘Gud’ (2.Mos.21:6). Det samme finner vi i forbindelse med en annen dommeroppgave (2.Mos.22:8). I begge disse Skriftsteder er det hebraiske ord ‘elohim’ brukt. Ordet betyr ‘de mektige’ og brukes både når det gjelder engler og menneskelige øvrighetspersoner som dommere.

I 2.Mos.7:1 leser vi: «Da sa Herren til Moses: Se, jeg har satt deg som en gud [‘elohim’] for Farao, og Aron, din bror, skal være din profet.» Her blir Moses satt til gud – Guds mektige mann i sitt forhold til den egyptiske farao.

Bibelens hovedhensikt  er å beskrive Gud, den allmektige og allvitende ‘EL‘, og det er helt avgjørende for oss at vi lærer ham å kjenne. David beskriver ham slik i Salme 139:

«Herre, du ransaker meg og kjenner meg. Enten jeg sitter eller står opp, så vet du det. Langt borte fra forstår du min tanke … For det er ikke et ord på min tunge – se, Herre, du vet det alt sammen. Bakfra og forfra omgir du meg, du legger din hånd på meg. Å forstå dette er for underlig for meg, det er for høyt, jeg makter det ikke. Hvor skal jeg gå fra din Ånd, og hvor skal jeg flykte fra ditt åsyn?» (v.1-7).

«… Du formet meg i mors liv» (v.13).

«Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke èn av dem var kommet» (v.16).

Og Gud sier til Jeremias:

«Før jeg dannet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du kom ut av mors skjød, helliget jeg deg. Jeg satte deg til profet for folkene» (Jer.1:5).

Profeten Jesaja vitner:

«Herren har kalt meg fra min mors liv av, han har nevnt mitt navn fra min mors skjød» (Jes.49:1)

Det samme vitnesbyrd gir Paulus oss i Gal.1:15. Da blir det lettere å forstå Paulus’ budskap til Efeserne: «For i ham [Kristus] har han [Gud] utvalgt oss før verdens grunnvold ble lagt, forat vi skulle være hellige og ulastelige for hans [Guds] åsyn» (kap.1:4).

Guds forutviten er uten begrensning. Han kjenner mennesker, både mens de er i mors liv, og til og med før skapelsen.

Daniel fikk av Gud dette syn:

«… For at  alle som lever skal sanne at Den Høyeste har makt over kongedømme blant menneskene. Han gir det til den han vil» (Dan.4:17). Gud har sagt:»For hele jorden hører meg til», og han styrer utviklingen slik at han til slutt oppnår sin hensikt, nemlig Guds rike på jorden.

I Johannes’ Åpenbaring får vi vite at Gud meddeler denne hensikt til Jesus Kristus etter hans oppstandelse. Og han gir Jesus makt til å styre begivenhetene slik at Guds hensikt blir gjennomført. Åpenbaringen er også et bevis på Guds forutviten, hvor vi får en beretning om verdenhistoriens gang, hva som kommer til å skje lenge før det skjer.