GRAV

I Det gamle testamente er ordet ‘grav‘ oversatt fra det hebraiske ‘kehber‘. Dette ord har samme betydning som det norske ‘grav’ har, selve graven og eventuelt minnesmerke over det.

Jakob hadde befalt sin sønn Josef å begrave ham i hans grav – ‘kehber‘ – i Kana’ans land (1.Mos.50:5). Davids trofaste Barsillai bad kongen: “Kjære, la din tjener vende tilbake, så jeg kan dø i min egen by, hvor min fars og min mors grav [‘kehber‘] er» (2.Sam.19:37).

Bruken av det hebraiske ord ‘sheol‘, som delvis har samme betydning, er behandlet under stikkordet: DØDSRIKET.

I Det nye testamente er det greske ord ‘mnemeion‘ brukt for graven. Ordets rot er minne eller erindring, og hvor dette ord er brukt forbindes graven med et minnested og om oppstandelsens grav: «Undre der ikke over dette! For den time kommer da alle de som er i gravene [‘mnemeion‘] skal høre hans [Guds Sønns] røst. Og de skal komme ut, – de som har gjort det gode, til livets oppstandelse, men de som har gjort det onde, til dommens oppstandelse» (Joh.5:28-29).

I beretningen om  oppvekkelsen av Jesu venn Lasarus fra døden er hans grav [‘mnemeion‘] nevnt (Joh.11:17, 31 og 38: Joh.12,17). Og i Åpenbaring 11:9 leser vi at folkene tillot ikke at Herrens to vitners lik ble lagt i gav [‘mnemeion‘].

Reklamer