Da Herren hadde velbehag i Abels offer, men forkastet Kains offer, ble Kain sjalu og forbitret (1.Mos.4:3-5). Da Herren bebreidet ham for dette, stirret Kain ned for seg. Og Herren sa: «Hvorfor er du så forbitret, og hvorfor stirrer du ned for deg? Er det ikke så at dersom du har godt i sinne, da kan du løfte ansiktet? Men har du ikke godt i sinne, da ligger synden på lur ved døren. Den har lyst på deg, men du skal herske over den» (v.6-7).

«Synden, som ligger å lur»  kalles andre steder i Bibelen for fristelse.

På grunn av misunnelse hatet Kain sin bror, og dette hat fristet Kain til å drepe Abel. Herrens engel advarte ham: ‘Du skal beherske deg og overvinne din syndige tilbøyelighet’.

Jakob gir oss i sitt brev en god beskrivelse av fristelsen og dens følger: «Ingen som blir fristet, må si: Det er Gud som frister meg! For Gud blir ikke fristet av det onde, og selv frister han ingen. Men enhver som blir fristet, dras og lokkes av sin egen lyst. Når så lysten har unnfanget, føder den synd. Men når synden er fullmoden, føder den død.» (Jak.1:13-15)

Jakob sier i begynnelsen av samme kapittel (1:2): «Mine brødre, akt det for bare glede når dere kommer i mange slags prøvelser.» I den greske tekst er ordet peirasmois oversatt med prøvelser, mens det samme ord i v.12 er oversatt med fristelser. På gresk brukes dette ord i begge betydninger, og vi må finne det riktige norske ord å oversette det med, av sammenhengen i den øvrige tekst.

I 1.Mos.22:1 leser vi: «Gud satte Abraham på prøve.» I den greske Septuaginta-oversettelsen av de hebraiske skrifter er ordet peirazo brukt. Gud fristet ikke Abraham til synd, men satte hans tro på prøve, om den var sterk nok til at han adlød befalingen.

I 2.Mos.17:2 leser vi: «Hvorfor frister dere Herren?» Samme ord brukes i den greske tekst som i 1.Mos.22:1. Gud er ufristbar, men folket ville sette Gud på prøve, noe som var forbudt! (5.Mos.6:16).

La oss sammenligne også Matt.4:7 i beretningen om Jesu fristelse. I dette kapittel leser vi at Jesus skulle fristes av djevelen. Vi vet at en personlig djevel ikke eksisterer (se stikkordet: DJEVELEN), men at ordet betyr løgn og bedrageri. Til god hjelp for riktig forståelse leser vi i vers 3 at fristeren – ho peiradson – kom til ham, og vi har lært av Jakobs brev at dette ikke var annet en synden i kjødet, som Jesus overvant, og tilslutt tilintetgjort da han frivillig lot sitt kjød – sitt legeme – korsfestes.

I Jesu bønn ‘Fader Vår’ leser vi (Matt.6:13): «Led oss ikke inn i fristelse.»  I en arameisk (Jesu talespråk) tekst finner vi denne ordlyd: «La oss ikke komme i fristelse.» En judeisk-arameisk tekst har byttet rekkefølgen i 7de og 8de bønn og lyder:«Redd oss fra syndens makt og fra å gi etter for fristelsen» og denne formulering gir oss ennå bedre forståelse av vår bønn.

Gud frister oss ikke. Det vi ber om, kommer fram i neste bønn: «fri oss fra det onde.» Vi ber om at Gud må fri oss fra ondskap både fra vårt innvortes menneske og fra påvirkning vi blir utsatt for fra verden omkring oss. Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig.

Fristelse – det er innskytelse til synd – må vi selv stoppe på eget initiativ. Og, som profeten Esaias sier, lukke øynene for ikke å se på det som ondt er (Jes.33:15) og derved hindre at vi blir fristet.