Fariseer er et belastet ord i den kristne verden, og med rette. De kom i sterkt motsetningsforhold til Jesus Kristus fordi han kristiserte deres hykleri og selvrettferdighet og fordi de satte lovens bokstav foran kjærlighet og medmenneskelighet. Og ikke minst fordi de ikke selv efterlevet sine strenge krav til andre i sin egen livsførsel. En annen vesentlig årsak til fiendskapet var at fariseerne ventet politisk inngripen fra sin lovede Messias og dermed befrielse fra romerne. Samtidig forsømte de å erkjenne profetenes og Salmenes klare forutsigelse at Messias måtte gå lidelsens vei før han kunne gjennomføre Guds løfte om fredsriket på jorden.

Ordet ‘fariseer‘ betyr ‘de avsondrede’ – de som skille seg ut. De dukket opp som parti under Makkabeerkrigene i midten av annet århundre før Kristus. Før dette ble gruppen kalt ‘Hasideere’, som betyr ‘Guds lojale’, også kalt ‘de fromme’. Det var en gruppe legmenn som stod fram og forkynte Guds lov i motsetning til helleniseringen, som i stadig større utstrekning gjennomsyret det jødiske folk. Landet var underlagt kongen i Syria, som satte seg som mål å ensrette alle land han hersket over i gresk – hellenistisk ånd, og derfor støttet og påskyndet denne tendens også i Judea. En beklagelig kjensgjerning var, at jødisk ungdom i stor utstrekning lot seg besnære av den verdslige prakt i byggekunst med templer og idrettsanlegg, imponerende religiøse prosesjoner og storslåtte sportsarrangementer.

Ungdommer oppsøkte også greske læresteder og fikk kontakt med Platons filosofi med lære om en udødelig sjel. Likeså greske religioners lære om djevelen, demoner og en underverden – Hades – det greske navn på dødsriket hvor de døde var levende!

I lignelsen om den rike mann og Lasarus, som forteller om Lasarus i «Abrahams skjød», bruker Jesus dødsriket i ironisk hensikt for å vise hvor meningsløs denne tanke var. Lignelsen slutter med en advarsel i siste vers: «Hører de ikke på Moses og profetene, da vil de heller ikke la seg overbevise om noen står opp fra de døde» (Luk.16:19-31).

Og disse greske hedenske tanker gjennomsyret det jødiske samfund på Jesu tid og han brukte disse uttrykk fordi de i daglig tale ble forbunnet med naturlige hendelser, f.eks. sykdomssymptomer som «onde ånder».

Fariseerne fryktet med rette at denne utvikling skulle føre til at det jødiske folk skulle miste sitt særpreg med Moseloven som rettesnor og med tro på den eneste sanne Gud.

Til tross for at de forkastet Jesus, utførte de en viktig virksomhet med å verne jødisk kultur og bevare Moseloven i det jødiske folk helt fram til våre dager. Vi må heller ikke glemme at mange av Jesu alvorlige og hengivne disipler kom fra denne gruppe, som Paulus, Nikodemus og Josef fra Arimatea.