Gud har gitt befalinger og lover for menneskelig virksomhet og utfoldelse. Disse er gitt til menneskets eget beste. Mennesket skulle øves opp til lydighet mot Gud og til kontroll over egne impulser og lyster som ikke alltid er gode, hverken for mennesket selv eller medmenneskene.

Ved overtredelser av Guds påbud – når mennesket gir etter for egne impulser og lyster – blir det dømt av Gud og straffet.

Allerede det første menneske skapt av Gud, klarte ikke å øve tilstrekkelig selvkontroll, og ville, tilskyndet av egen ærgjerrig lyst, gjøre seg selv lik Gud – i strid med Guds befalinger. Dommen  og straffen var han gjort kjent med påforhånd: døden.

I Bibelens beretning om menneskenes videre historie leser vi at de hverken ønsket eller var i stand til å tøyler egne impulser – synden i kjødet – og ble dømt og straffet. Noen eksempler er Syndefloden (1.Mos.6 og 7), ødeleggelsen av Sodoma og Gomorra (1.Mos.18:17-32 og 19:1-25) og dødsdom over Korah og hans flokk etter opprør mot Moses og Aron (4.Mos.16:1-35).

Med disse dommer har Gud holdt ugudeligheten i sjakk og er eksempler på hvordan Gud hindret ugudeligheten i å overta verden.

Dommernes bok gir sammenhengende beretninger om ulydighet og frafall med påfølgende dom og straff. Men her kommer også et annet moment inn: tilgivelse. I sin nåde og barmhjertighet tilga Gud folkets synder når de omvendte seg og angret.

Hele Israels historie er en beretning om menneskelig svakhet for å la seg påvirke av verdslige og materielle faktorer sterkere enn av lydighet og lojalitet mot Gud. Dette kulminerte med folkets bortførelse til Babel og at landet opphørte å eksistere som selvstendig stat (2.Krøn.36:11-20).

I 1.Kor.10:1-14 forteller Paulus oss at jødenes historie er forbilder for oss alle og er skrevet til formaning for oss.

Og Gud vil dømme hele verden “i vredens siste tid” (Dan.8,19) når Gud skal ødelegge dem som ødelegger jorden (Åp.11:18): et siste eksempel på hvordan Gud griper inn for å stanse ugudeligheten. Hedningefolkene raser, men deres forsøk på å overta verden mislykkes, og Guds hensikt skal oppfylles: “Kongedømmet over verden tilhører nå vår Herre og hans Salvede, og han skal være konge i all evighet.” (Åp.11:15).

Daniel forteller, at det da skal komme en trengselstid, som det aldri tidligere har vært maken til (Dan.12:1). Jesus gjentar denne profeti i sin endetidstale: “For da skal det bli en trengsel så stor som det ikke har vært fra verdens begynnelse til nå, og heller ikke mer skal bli.” (Matt. 24:21).

Profeten Jeremias  forteller at denne dom ble felt over Babel: ”For det kommer en ødelegger over Babel … Jeg vil gjøre hennes høvdinger og vismenn, hennes stattholdere og landshøvdinger og kjemper drukne, og de skal falle i en evig søvn og ikke våkne, sier Kongen, han som har navnet Herren, hærskarenes Gud (kap.51:56-57).

Daniel bekrefter at ikke alle skal får en oppstandelse: “Og de mange som sover i jordens muld, [ikke alle] skal våkne opp, noen til evig liv, noen til skam og evig avsky.” (Dan.12:2).

Tilbake til Åp.11:18. Hele verset lyder: “Hedningefolkene raste, men nå er din vrede kommet – tiden da de døde skal dømmes, og da du skal lønne dine tjenere profetene og de hellige og dem som frykter ditt navn, de små og de store, og da du skal ødelegge dem som ødelegger jorden.”

De døde som her skal dømmes til liv eller død, kan ikke gjelde den gruppe mennesker som Jeremias beskriver – som ikke skal våkne. De hadde ingen kunnskap om Gud og hans lover, og derfor ikke ansvarlige for sine handlinger. Korah og hans flokk hadde derimot denne kunnskap. Og som levitter var de utvalgt av Gud: “Levittene skal høre meg til. Jeg er Herren.” (4.Mos.3:45). De var utvalgt for å være prester og tjenere ved Tabernaklet. Kun levitter hadde adgang til å komme nær Herrens helligdom. Derfor deres høye stilling. De blir i Skriftene kalt engel – ‘malak’ – og var sendebud for Herren (Mal.2:7). Tross denne høye stilling gjorde Korah og hans flokk bevisst opprør mot Moses og Aron, som var utvalgt av Gud til sine oppgaver. De var ansvarlige for Gud og blir derfor holdt i dødens lenker til straffens dom på den store dag (Judas v.6 og 11, 2.Peter 2:4 og 9).

De ansvarlige overfor Gud, både i Det gamle testamente og Det nye testamentets tid får en personlig dom etter sine gjerninger: “For vi skal alle åpenbares for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen det som er skjedd med legemet, etter det han gjorde, enten godt eller ondt.” (2.Kor.5:10).

Og Peter taler i sitt første brev om at dommen skal begynne med Guds hus, og at det er med nød og neppe den rettferdige blir frelst (1.Pet.4:17-18).

Johannes gir oss trøstens ord: “Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss for all urettferdighet.” (1.Joh.1:8-9).  Men vi må ”vandre i lyset” (v.7).