«Og Gud Herren bød mennesket: Av hvert tre i hagen kan du fritt ete, men treet til kunnskap om godt og ondt, må du ikke ete av, for den dag du eter av det, skal du visselig dø.» (1.Mos.2:16-17).

Men slangen sa det motsatte: «Da sa slangen til kvinnen: Dere kommer slett ikke til å dø!» (1.Mos.3:4).

Kvinnen trodde slangens løgn i steden for å være lydig mot Gud, og forledet også sin mann.  Og resultatet kjenner vi: alle mennesker dør.

Paulus uttrykker dette slik: «Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden, og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle.» (Rom.5:12).

Israel visste dette, og det hebraiske ord for et død menneske – et lik – var en død sjel (nefesh). Se mere om dette under stikkordet SJEL.

De fleste hedenske religioner har ikke akseptert Guds dom, men laget tildels ville fantasier på grunnlag av slangens løgn.

Også noen greske filosofer bygget på menneskelig storaktighet og slangens løgn. Platons teorier om en udødelig sjel klarte å trenge inn også blant jødene i de siste århundre før Kristus. Derfor Jesu lignelse om den rike mann og Lasarus i dødsriket (Luk.16:19-31) for å irettesette dem: «Hører de ikke på Moses og profetene, da vil de heller ikke la seg overbevise om noen står opp fra de døde.»

I kristne menigheter snek tanken om å unnslippe døden seg allerede inn i det første århundre. Blant tessalonikerne var det noen som trodde at kristne skulle slippe å dø, og ble forferdet da de oppdaget at dette ikke var riktig (1.Tess.4:13-18).  Paulus redegjør her fra Bibelens og Jesu løfter om oppstandelse, som først vil skje når Jesus kommer tilbake.

I 1.Korinterbrevets 15de. kapittel gir Paulus en grei og lett forståelig orientering om det samme emne: “For ettersom døden kom ved et menneske, så er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske. For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus. Men hver i sin egen avdeling: Kristus er førstegrøden. Deretter skal de som hører Kristus til, bli gjort levende ved hans komme. Deretter kommer enden, når han overgir riket til Gud og Faderen, etter at han har tilintetgjort all makt og all myndighet og velde. For han skal herske som konge til han får lagt alle sine fiender under sine føtter. Den siste fiende, som blir tilintetgjort, er døden.” (1.Kor.15:21-26).

I Johs. Åpenbaring blir «den annen død» omtalt flere ganger: kap.2:10-11: 20:6 og beskrevet i 20:14. De som hører Kristus til (1.Kor.15:23) blir salig prist i Åp.20:6 og beskrevet som delaktige i den første oppstandelse: «Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse. Over dem har den annen død ingen makt.»

Og senere i samme kapittel får vi vite at havet, døden og dødsriket gav fra seg de døde som var i dem. Og de ble dømt, hver etter sine gjerninger (v.13). «Og hvis noen ikke ble funnet innskrevet i livets bok, ble han kastet i ildsjøen» (v.15). Vers 14 forteller at ildsjøen er den annen død, og at også døden og dødsriket ble kastet i ildsjøen – med andre ord: tilintetgjort. «Den siste fiende som blir tilintetgjort, er døden» (1.Kor.15:26).