Det opprinnelige greske ord for djevel er “diabolos” og betyr “løgner, bedrager, bakvasker”. Dette ord noen steder er oversatt til dets riktige betydning ‘løgner’ og ‘bakvasker’, mens det andre steder ikke er oversatt, og den fornorskede form “djevel” er brukt.

Noen eksempler:

• «Likeså skal kvinnene være verdige, ikke baktalende, edruelige, tro i alle ting» (1.Timoteus 3:11 oversettelsen fra 1930). ‘Baktalende’ er oversatt av diabolos, hunkjønnsformen av djevelen. Her er ‘djevelen’ kvinner.

• Timoteus 3:1-4: beskriver syndige og ugudelige mennesker, og v.3-4 beskriver synden: «uten naturlige kjærlighet, uforsonlige, baktalende, umåtelige, voldsomme, uten kjærlighet til det gode, svikefulle, oppfarende, oppblåste, slik som elsker sine lyster høyere enn Gud.» Her finner vi igjen ordet ‘baktalende’, oversatt fra diaboloi, hankjønnsformen av djevelen. Disse vers beskriver de menneskelige egenskaper som gjør mennesket ondt, i strid med Guds lov og forskrifter. De er djevelske og lar seg styre av synden i kjødet. Her finner vi den fulle betydning av den innstilling og de handlinger som symbolsk kalles for ‘djevelen’.

I kristenhetens forkynnelse er djevelen forbunnet med et evigvarende vesen, en gud for det onde som motarbeider Gud og narrer menneskene til å synde.  Når dette vesen blir illustrert, har et bilde av den greske skogsguden Pan med bukkehorn og hestehov vært brukt.

Et enkelt bevis på at djevelen ikke kan være et overnaturlig vesen finner vi i Johannes kap.6:70 hvor Jesus kaller apostelen Judas for en djevel.

Nærmere beskrivelse av synder og motstanden mot Gud finnes under stikkordet SATAN.