Første gang vi leser om Den Hellige Ånd er i Bibelens annet vers (1.Mos.1:2): «Guds Ånd svevet over vannene.» Den Hellige Ånd blir her omtalt som Guds Ånd.

Gud skapte jorden og menneskene fra sin bolig i himmelen. Han talte, og Hans Ånd svevet over jorden og fullførte det Gud sa.  Profeten Jeremias gir oss en god og forståelig forklaring på denne Ånd: «Han [Gud] er den som skapte jorden ved sin kraft.» (Jer.10:12). Gud lar Jeremias også fortelle: «Jeg har skapt jorden, menneskene og dyrene som er på jorden, ved min store kraft og ved min utstrakte arm» (Jer.27:5).

Samme riktige forståelse av hva Den Hellige Ånd er, får vi av engelen Gabriels budskap til Maria: «Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal det hellige som blir født, kalles Guds Sønn»  (Luk.1:35).

Dette er et typisk eksempel på hvordan Bibelen belyser en og samme sak fra to sider og synsvinkler, for å gjøre det lettere å forstå det som skal beskrives. Den Hellige Ånd og Den Høyestes kraft er det samme her som i Det gamle testamentets skrifter.

For å gjøre enkelte ting lettere å forstå, ser vi også at Bibelen i stor utstrekning personifiserer ting og abstrakte begreper. Et eksempel på dette ser vi da Jesus taler om en annen talsmann og lover disiplene Den Hellige Ånd til hjelp etter at han selv skulle forlate dem.  Denne talsmann var sannhetens Ånd – Den Hellige Ånd (Joh.14:16-18). I Apostlenes Gjerninger er dette løfte uttrykt slik: «Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere» (Ap. Gjern.1:8).

Denne kraft og Ånd kan ikke være en person, og heller ikke når David bekjenner i sitt siste ord (2.Sam.23:2): «Herrens Ånd taler gjennom meg, og hans ord er på min tunge.»

Under stikkordet ÅND belyser vi nærmere Bibelens bruk av dette ord, som ikke har noe med et eksisterende vesen å gjøre, men rett og slett betyr pust eller utånding, og har forbindelse med både sinnelag, forstand og personlighet.