ANTIKRIST

Dette ord er bare brukt i første og andre Johannes’ brev. Den vanligste bruk av forstavelsen ‘anti’ på den tid var ‘istedenfor’, og ikke i betydningen ‘imot’ som er vanlig idag.[1]

Noen kristne kretser med dagens forståelse av ordet ‘anti’, ser på Antikrist som en motstander av Jesus – en satan og djevel – og har forbunnet ham med syndens menneske i 2.Tess.2:3-4, og at dette vesen skal komme tre og halvt år før Jesus kommer tilbake.

Denne forståelse er avsporet på flere områder:

  1. Johannes forteller at en Antikrist skulle komme, og føyer til at det allerede på hans tid var stått fram mange antikrister, og at disse hadde vært i menigheten og gått ut av den (1.Joh.2:18-19). Dette var mennesker som allerede 60-70 år etter Jesu oppstandelse forkynte en annen og falsk Kristus – en istedenfor Kristus. Og hva slags falsk Kristus forkynte disse falske profeter? Johannes forklarer dette i de første tre vers av 4de. kapittel. Hver den som bekjenner at Jesus er Kristus – det betyr Messias, som Moses og profetene talte om og forutsa – kommet i kjød, er av Gud og har Guds Ånd. Og de som ikke tror dette, har Antikristens Ånd!

Moses, profetene og Salmene forteller tydelig at Jesus ikke kan være en del av den treenige Gud, som keiser Konstantin proklamerte på kirkemøtet i Nikea år 325, med påstand om at Jesus levet hos Gud før han ble født. Dette er en istedenfor kristus og Antikrists lære. (Se mere om dette under stikkordet: TREENIGHETSLÆREN.)

  1. Antikrist er allerede kommet og er helt riktig syndens menneske i Tessalonikerbrevet. Og legg merke til at det er et menneske. Han er romerbispen som etterhvert tiltok seg tittelen ‘pave’, som betyr far og sjef for ‘moderkirken’. Han kalte seg for ‘Jesu Kristi vikarius’ (d.v.s. stedfortreder) og Guds stedfortreder på jorden. Og etter mange stridigheter med konger og fyrster tilegnet han seg enorm verdslig makt over den kristne verden.

         Antikrist_tiara

Den katolske abbed Joakim av Fiore, italienske forsker av Johannes’ Åpenbaring satte allerede på 1200 tallet Antikrist i forbindelse med kirkens fordervelse, og han pekte helt riktig på at Antikrist skulle komme fra kirken.  Denne tanke ble ført videre av fransiskanerne, en streng munkeorden som anså Rom som den babylonske skjøge (Joh. Åp.kap.17) og pavedømmet som Antikrist. Og den katolske biskop Arnulf av Orleans spurte allerede i år 991 om ikke den ubarmhjertige pave på sin trone, kledd i purpur og gull, var “Antikrist som sitter i Guds tempel og utgir seg selv for å være Gud” (‘Syndens menneske’ i 2.Tess.2:3-4).

Både reformatorerne på 1500 tallet og deres forløpere var alle enige om at fransiskanernes påstand var riktig.

Da folket, som nå hadde tilgang til selv å lese Bibelen, fikk øynene opp for at dette var riktig, førte det til stort frafall fra pavekirken.

For å motvirke dette, beordet paven er jesuittprest til å lage en fortolkning som bygget på at den 70de. årsuke i Daniels profeti (Dan.kap.9:24-27) ikke gjalt Jesu virke, men de siste 7 år før hans annet komme, og at Antikrist skulle komme tre og halvt år før Jesus selv. (Se mere om dette under stikkordet: DANIELS 70DE. ÅRSUKE)

[1] Se side 142, bind 5 Studiebibelens gresk-norske ordbok.

Reklamer