Med sin Ånd er Gud tilstede overalt, han fyller hele universet. I Salme 139 gir David en beskrivelse av denne Guds Ånd, som kjente ham både fra før han ble født og alle hans dager i hans senere liv. Men han erkjenner: «Å forstå dette er for underlig for meg, det er for høyt, jeg makter det ikke» (v.6).

David bekjenner med sine siste ord: «Herrens Ånd taler gjennom meg, og hans ord er på min tunge» (2.Sam.23:2). Dette er Den Hellige Ånd, som er en del av Guds Ånd og gitt i en spesiell hensikt. Ordet ‘hellig’ betyr adskilt, satt tilside, nettopp for spesielle formål.

Da Herrens tabernaklet skulle bygges, ble noen utvalgte menn gitt denne ånd med evner til deler av denne oppgave, og ved denne anledning sa Herren til Moses: «Se, jeg har kalt Besalel … og jeg har fylt ham med Guds Ånd, men visdom og med forstand og med kunnskap og med dyktighet til alle slags arbeid, til å tenke ut kunstverker, til å arbeide i gull og i sølv og i kobber …» (2.Mos.31:2-4).

Og apostlene ble utstyrt med denne Ånd og i tillegg evne til å gjøre undere som skulle være vidnesbyrd til hjelp for deres forkynnelse: «Og Herren virket med og stadfestet Ordet ved de tegn som fulgte med» (Mark.16:20). Jesus forberedte apostlene på dette da han lovet dem: «Jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann, forat han skal være hos dere for evig, sannhetens Ånd» (Joh.14:16-17).

Etter sin oppstandelse befalte Jesus apostlene om å bli i Jerusalem og vente på det som Faderen hadde lovet: «Dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende»  (Ap. Gjern.1:8).

Hovedhensikten med utgydelsen av Den Hellige Ånd var å forkynne evangeliet – det glade budskap om Guds rike. Til dette formål ble apostlene gitt evne til å gjøre tegn for å vise at deres kraft kom fra Gud, og kunnskap til å overbevise ut fra Skriftene at Jesus var den lovede Messias, Guds salvede frelser og forløser fra syndens straff – døden – for alle som ville tro på ham og adlyde ham.

Her gir Jesus oss veiledning i to viktige Skriftsteder:

• «Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner ikke noe. De ord jeg har talt til dere, er ånd og liv» (Joh.6:63).
• «Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus» (Joh.17:3).

Dette krav om Gudskunnskap er klart formulert allerede av profeten Hosea: «For Herren har en sak med dem som bor i landet, fordi det ingen sannhet og ingen kjærlighet og ingen gudskunnskap finnes i landet» (Hos.4:1). «Fordi du har forkastet kunnskapen, forkaster jeg deg» (Hos.4:6).

Paulus omtaler mangel på å eie Gud i kunnskap på samme måte i Romerbrevets første kapittel. Hos profeten Sakarias leser vi: «Så sier Herren, som utspente himmelen og grunnfestet jorden, og dannet menneskets ånd i hans indre» (Sak.12:1). I norsk språkbruk forbindes denne menneskelige ånd med tenkemåte, intelligens og forstand. Og i Jobs bok finner vi at Gud også er kilden til denne egenskap hos mennesket: «Han gir oss forstand framfor jordens dyr, og gjør oss vise framfor himmelens fugler» (Job.35:11). En enkel forklaring på den ånd Gud danner i mennesket er: menneskets samvittighet  – den indre stemme, som skiller riktig fra galt. Det er åndens tankevirksomhet mot kjødets lyster.

Men betingelsen for at denne indre stemme kan veilede oss riktig er  kunnskap om Gud og hans vilje. Paulus bebreidet hebreernes mangel på grunnleggende ting i Guds ord, og sammenlignet dem med ukyndige barn (Heb.5:12-13): «Men fast føde er for de voksne, for dem som ved bruk har øvd sine sanser opp til å skille mellom godt og ondt» (v.14). Og Gud har gitt mennesket en fri vilje, til å gjøre det gode og lydighet mot Gud – og til det motsatte, følge kjødelige impulser og innstinkter.